 |
| Salvador Dali, “Le Jungle Humaine” (1977) |
Boaslangene sitter som verdensvante bohemer rundt spisebordet og snøvler uforståelige nostalgiske fraser til hverandre med sløret blikk (og slapp pikk).
Tapre tapirer tusler mellom gitarene, her er underlige neser normalt.
Veggene er dekket av flokkevis med fargerike fugler; smaragdtukaner, uglepapegøyer, kakaduer, rustbuk- og gulvingearaer. Men mine elskerinner er utelukkende solidariske med sommerfuglene.
Det er en jungel i stua mi, politimenn svinger seg som blå brøleaper fra gardina til bokhyllene og tilbake igjen.
Fredelige kampfisker døser i stående stilling som svevende menneskelige økseblad smeltende i et Dali-maleri.
Syfilis-infiserte prostituerte gaselle-antiloper spankulerer over vegg-til-vegg teppet, og under bordet ligger det en døddrukken dvergflodhest med mens.
En drektig og akk så sky ozelot sover søtt inni den røde lampetten, men titter stundom ned på oss med et blikk som ikke kan misforstås.
Tchim-Tchim! Jeg skåler på portugisisk og en rosa amazonasdelfin spretter fram mellom isbitene i min grådig tørste strawberry daiquiri.
Mangfoldet i mitt lune hjem blir stadig større for hver natt vi blir eldre (og i mørket er alle jensemenn like).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar