Det er midt om natten og de narkomane naboene valser rundt på plenen sin i meningsløse formasjoner. Det er som å være vitne til en dyre-flokk i bur, eller fremmede vesener fra en annen verden. Hvert ett åndedrag er merkverdige gisp etter luft som for en aller første gang. De knapt enser hverandre, bortsett fra når de kolliderer; så skremmende lik hjelpeløse radiobiler uten fører. Insekter som tiltrekkes av lyset uten viten og vilje.
Degraderte og sjelelig oppspiste mennesker under et skrekkelig skall. Deres eksistensberettigelse ble inndratt allerede under den ufullstendige oppveksten preget av slag og spark, hån og frustrasjon – med den altoverskyggende følelsen av å være fullstendig mislykket og evig forlatt på en feil planet.
Det eneste naboene mine vil føle er tilhørighet, så de famler i flokk etter noe de ikke aner hva er. Men jeg ser dem. Og jeg føler dem hele tiden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar