Jensemann Fuglesang: Nattbordnotater for Regnfulle Høstdager

«A straight line exists between me and the good things.
I have found the line and its direction is known to me.

Absolute trust keeps me going in the right direction.

Any intrusion is met with a heart full of the good thing» (D. Byrne).

MÅKENES HEVN

Skikkelsen på toppen av klippene står med ryggen vendt mot den forføreriske milde kveldsbrisen og det evige havet nedenfor, løfter et sølvblankt verktøy for å bryte seg ut av livet sitt. Han føler seg lykkelig for aller siste gang. For reisen tilbake til Jordas hjerte er påbegynt og snart kommer gravitasjonskraften og henter ham på klippenes perrong. Nedover det opprørte og svarte havet faller han som måkeskitt.

På en regning for antibiotika som han tok mot kronisk senebetennelse hadde han skriblet: Kun komplett i ordene, fordi det er bare setningene som gjør meg hel.

MEGET OPPVAKT, SVÆRT INTELLIGENT OG UALMINNELIG BEGAVET

Jeg får ofte høre at jeg er smart, det er nok fordi jeg ser så smart ut (og det er faktisk merkelig likt det samme som å se relativt åndssvak ut). Men det er bare posteringer. Jeg har øvd meg i tusenvis av timer på å se tenkende og betenkt ut. Selv om jeg ikke er direkte tilbakestående, er det egentlig fint lite som foregår av hjerneaktivitet i det primitive hodet mitt. Derfor kamuflerer jeg mine mentale skavanker bak disse intellektuelle hornbrillene og det ettertenksomme ansiktsuttrykket. Det slår sjelden feil og ungpikene faller som regel pladask for det. Dessverre tiltrekker jeg meg også ekte smartinger som vil konversere om filosofiske emner. Er det noe jeg hater så er det bedrevitende og arrogante fjompenisser. Jeg lokker dem med meg hjem under påskuddet at jeg har en sjelden førsteutgave av Immanuel Kant's Grundlegung zur Metaphysik der Sitten fra 1785. Når de vender ryggen til knekker jeg nakken på dem med den rustne hagespaden og dumper dem med et tungt søkke langt ute på det værharde havstykket Slettå. Jeg har nok gjort dype innhogg i medlemsmassen til Mensa Haugalandet.

ANTENNBARE TILSTANDER

Hele dagen listet jeg meg rundt i en amper vikingtid med svingende sverd, dyriske krigsrop og berserkgang rundt meg. Jeg prøvde så godt jeg kunne å være både Sveits og Sverige, men retorikken min endte med å bli verre enn Nord-Korea krysset med Iran. Det kunne ikke gå bra. Julius Cæsar og Napoleon hadde løpt for harde livet om de hadde vært der.

TABUBELAGTE BEGIVENHETER

Leteaksjon etter venner i mørket. Villvesten i mitt hjerte. Sjelens stoppekran og kjærlighetens brannalarm er begge jordet til gravitasjonskraften fra en måne som er borte nå. Brukermanualen kan lastes ned via transcendental meditasjon, har jeg hørt, men det har jeg ikke tid eller tålmodighet til. Et hjernebankran. En stjålen konsentrasjon og en vandalisert bevissthet. Jeg leser Norges Lover på senga som ei personlig dagbok og drømmer om å være grunnlovens barbar – med fryktløs besettelse som drivkraft skal jeg temme ulvene i mitt hjerte og redde sauen i mi sjel.

HUN ER EN HUND

Hun er som en hund med et saftig kjøttbein.

Holder meg herlig hardt og sikler. Slipper meg

aldri ut av syne. Stirrer på meg dagen lang. Peser høyt. Pisker meg

med halen, knurrer om jeg trør på den eller går for langt. Hun

er en hund og jeg kunne vært slaven hennes i Asir i alle år.

EN NY OG MYE BEDRE UTGAVE AV MEG

En ny og bedre utgave av meg selv. Jeg så for meg at jeg ble den første nordmannen på talkshowet til David Letterman og viste verden mine kunster som buktaler og eminent stepper. David Clooney ble sjalu på meg, men skjulte det ganske godt. Jeg kløp ham i armen og spøkte lettsindig med Scarlett Johansson. Hun rødmet lett og flørtet med beina mine. Det var en ny og mye bedre utgave av meg, tenkte folk; hadde han hele tiden hatt disse talentene da vi vokste opp sammen? Men jeg følte meg ikke særlig forbedret i det hele tatt. Det var da jeg var mislykket, blakk og håpløs at jeg trivdes best i tilværelsen. Evnen til å føle meg lykkelig var størst og hadde mest potensial da – og noen ganger var det umulig å gjemme et nærmest eksploderende smil: På stranda med deg, i mengden med andre og da jeg skulle bli far for første gang.

«Vi velger lykken selv og babyens behov betyr alt» sa han og så henne inn i de flakkende øynene.

ADOPTERE MEG SELV

Overveldet og fastspent av lengselen. Sesongenes lærdom, synkroniserte omskiftninger. Flørtende med fellesnevneren. Jeg vil være. Et sted. Leve et sted - med et nytt deg. Visne med stil. Være i ett med livet, deg og meg selv. Omstendelig, lyttende til lyden av selve lyset som reflekteres. En ny bølge. Et omvendt strømbrudd. Underet av alt som forblir og ærbødigst glir videre forbi og kommer tilbake i et nytt lys. Nytt lys og nye lys, lengselen etter et lys som aldri går ut, i meg.

INNSYN I LIVET

Hurra for sunn skepsis til folk som bor inne i et fjernsynsapparat og baserer livet sitt på såpeserier. Da er det bedre å sitte fengslet i sine egne minnerike drømmer og be om benådning av en fjern framtid. Eller skli ut av livet på en brennende hetetokt med en hjerteklappende finale. Men alt jeg skulle gjøre er forgjeves nå. Tiden er dog ikke ute etter meg, den verken jakter på meg eller vil holde meg fanget. Men foreløpig er den ikke på min side heller. Og i blodårene mine flyter det bare seig sirup.

DET SKYLDIGE BLIKKET SOM SVINNER HEN ETTERAT DU HAR GÅTT HJEM

Fandenivoldsk tiltrekking,

et eskalerende rituale mot

bristepunktet, og videre til

likegyldighet. Det er alltid nordavind

dagen derpå, men det betyr ingenting.

Det eneste som betyr noe

er å strekke til med det som betyr noe.

Derfor kan det være en blindvei

å skyte sjølbildet i fillebiter.

Sex-veddemålet som slo inn er glemt nå,

men pengene kom godt med. Nå er det sval ensomhet som gjelder.

ALT SOM RAKNER KAN REPARERES

Alt som rakner kan repareres eller temmes med tiden.

Forkastes eller bli nytt. Poleres. Løftes opp, stilles ut og verdsettes igjen.

Et godt grunnlag betyr at alt som var bra kan bli bra igjen og

alt som er godt kan forbli godt om det er ekte nok. Tror du at mennesker kan forandre seg?

Tilogmed gamle minner kan fikses på, filleristes og endres til det ugjenkjennelige,

gis en ny og mindre betydelig betydning. Modereres, slipes ned og dekkes til.

Det skjer når du er gammel nok til å pensjonere deg fra sørgmodighetens klamme grep.

UKOMPLISERT OG ENKELT

Du er en fin samtale å lytte til, men ikke så mye mer. Håret ditt er blondt og fett. Fjeset ditt er fascinerende, men ikke overdrevent billedskjønt. Leppene dine er søte og myke som fersken og har funnet tonen med mine, men det gjør meg ingenting om de skilles ad for all tid. Alt du vil er at jeg skal føle at du er spesiell, men sannheten er at jeg finner deg både frastøtende fristende og på en måte motbydelig vakker. Jeg sier verken nei eller ja, men du har allerede bestemt deg for å utføre en formeringsøvelse med meg. Og det blir bra. Jeg kunne lett ha levd i et ganske velfungerende og fint forhold med deg for resten av livet. Men det spørs om jeg orker å la noe nytt utvikle seg nå som jeg har fått meg ei skilpadde og et pinnedyr.

NÅR LYSET GÅR PÅ TOALETTET MITT OM NATTEN

Jeg må nok kjøpe meg en ny lyspære på do, men må innrømme at den selvlysende t-skjorta mi i grunn fungerer glimrende i nøden.

OPPORTUNISTISKE TIDER

Alle etterligner alle

og blir falskere og falskere.

Nå er det like før jeg

kobler kaffetrakteren til hjertet og prøver dataspill for første gang.

Ingen er i ett med seg selv eller noen andre,

men er råtne lag på lag. Et levende paradis

for melankolske makk og romantiske åtseletere.

ERIKS UHELDIGE MØTE MED NATUREN UNDER FOLKEFESTEN I HAUGESUND

Det absolutte høydepunktet under årets Sildajazz var verken Chaka Khan, Jarle Bernhoft eller det storslåtte været, men et artig ansiktsuttrykk da en veps landet på nesetippen til en allergisk venn.

NÅR ALT ER PERFEKT

Hjemlengselen i livet. Avdriften og elementene som skurer sjela.

Snart er barndommen alt det er å drømme om.

Gjenfødelse og veien videre er alltid ubevisst, bakover.

Vi kommer aldri noen vei med å savne noe. De vi bryr oss mest om

bryr seg ikke om oss, for de finnes ikke lenger.

ET OSPETRE AV LYST

Beinrangelorgasmer eller formfull flodhestsex?

Fra nå av velger jeg tjukkas-sex fremfor alt!

HELDIGVIS HÆ!?

Når kvinnen i ditt liv vender seg mot deg og blir vemmelig og ugjestmild, ser du fordelene ved å være usynlig, homofil, samt ha vinger og bo et sted uten damer i det hele tatt. Heldigvis skjer det sjelden, at noen møter kvinnen i sitt liv.

NED FRA VEGGENE

En iskald oppvåkning. Et kvelende plask.

Tilbake til livet med en karusell av kråketær.

Kryper ut av flyvraket – krepseskjellet.

Så det er altså slik biotopen min ser ut nå,

Et eneste stort kratt i et krater med et ormebol over røttene.

SMS TIL ET MASETE MEDLEM AV SLEKTA

Hei! Takk for invitasjonen, men jeg kan dessverre ikke komme grunnet en operasjon, men ingen grunn til panikk, inngrepet er ikke komplisert. Det påstod ihvertfall legen, men hvem vet? Snakkes til jul! Hilsen Jensemann.

ROMANTISK TWITTERMELDING TIL MEG

Alt jeg vil ha er sjokoladepudding og deg!

SMS TIL MIN GAMLE MOR

Kjære, søte snille mamma, takk for gratulasjonene,

men du skal ikke bli bestemor allikevel.

Jeg er så ufattelig lei meg for det.

Kommer på besøk når du har fått et sted å bo.

Elsker deg så mye!

DET BLÅSVARTE HJERTETS VUGGESANG

Elektrifisert og sjenert. Kjønnsoperert. Transformert. Havarert.
En febrilsk smerte jager gjennom kroppen. Den fastspente lengselen etter lengsler. Eutrofisert eller parkifisert. Vingeklippet og frisert. En desperat uro leter etter ly. Fanget av en framtidens kong koldbrann med svartsynets klamme fangarmer
og benådet av tvangsfestforestillingenes

yppige impulser som fyrlykter utenfor fornuftens allfarvei. Forstand, forstand, kjøpmann, skipper, fantom. Uroen forblir meg.

DET HARDE LIVET

Regnværet som trommer på vindusrutene mine truer med å knuse trynet på meg og de harde veggene bare venter på å klappe sammen. Det ligger en graviditetsprøve i søppelkverna og kjemper for harde livet. Gulvet knirker så skrikende høyt og er farlig nær å gi etter, sluke meg hel i et eneste sultent jafs. Trærne i hagen er i lynsjestemning og alle bilene i gata drømmer om å kjøre over meg, rygge tilbake og kjøre over meg igjen. Det kommer illevarslende mørke skygger fra gigantiske gribber og krigsfly som sikter seg inn på ryggen min.

Alle billene, rottene og larvene under jorda kravler i takt. Det er som de er på jakt og har en hemmelig pakt, og over dette har jeg ingen makt. Den grønne bakken under beina mine svartner og smuldrer opp – revner, blir til en diger og endeløs dyp sjakt.

Om denne sommeren var en familiefilm ville jeg ha sett den om og om igjen. Skrekkfilmer er ikke mi greie.

ET UTSIKTSPUNKT INN I LIVET

Ingenting er aldri godt nok, det er best å gjøre noe. Jeg trenger tretten timer helt uforstyrret alene i bekmørke for å tenke på deg. Dyrke øyeblikkene i en hule av vinyl. Skjerpede sanser og et utsiktspunkt inn i livet. Der lar jeg alt flimre så livaktig gjennom forestillingenes kinematografiske teater av refleksjoner. Venner som gir deg vinger og luft er så viktig, funderer jeg. Venner med vinger betyr alt. Og jeg får luft under vingene når jeg tenker på at du finnes, spurve-vennen min.

NÅR DU VIL VENDE TILBAKE TIL LIVET MED ET SMIL / DEN FRYKTELIG REDSELEN FOR Å HA LEVD OPP-NED

Den grenseløse sorgen over å aldri noensinne få vende hjem igjen, se at hun brer ut vingene sine som en drage når hun ser meg. Hun er enn så lenge lykkelig uvitende om at jeg skal dra min vei og må fordufte fra hennes side lik morgen-dugget på ruta, eller et litt sjenert spøkelses-gjenferd i full oppløsning. Det er så uendelig trist at jeg ikke kan være her. Aldri mer vil jeg vende tilbake til livet med et smil. Dele det samme stedet i tiden sammen. Se solstrålene lyse henne opp for meg, like magisk hver eneste morgen.

DET ER NOE SOM IKKE STEMMER MED ROMFØLELSEN

Det er akkurat som noe er forskjøvet, alle steder jeg har vært i det siste synes å være forflyttet i avstand. Romfølelsen er heller ikke den samme. Det er noe som er galt. Ingenting stemmer helt. Er jeg blitt helt desorientert etter at jeg kvittet meg med lyset i livet mitt, som om det var selve balansen som holdt verden på plass? Riktignok ble hele fremtiden jeg så for meg slettet, men det er litt rart at det skulle virke så drastisk inn på fysiske avstander - selv om årsaken naturligvis må være psykiske påkjenninger. I kveld skal jeg allikevel ta med meg målebånd og sjekke rundt om kring i byen. For sikkerhets skyld.

PÅ EPLESLANG I HIMMELEN

Etter handleturen med smårollingene på Kiwi kom jeg hjem uten 'Pink Lady' i går, det var et hardt slag for en epleelsker som meg. Ikke helt overraskende drømte jeg derfor om de grådig gode eplene i natt. De var store som flodhester og svevde av seg selv i skyene. Man måtte ha seilfly for å høste dem, men det hadde heldigvis jeg, så vi satte oss i det lille flyet og seilte susende avsted med stø kurs rett opp i det blå. Tretten knallrosa epler, med gulgrønne streker på siden, fikk vi fanget, tjoret fast med tau og henta, en etter en, ned fra himmelen, til barnas hysteriske glede (vel, jeg var nok rimelig entusiastisk selv også). Etter å ha spist et par kg formidabelt forfriskende søtt fruktkjøtt, gikk vi ekstremt mette og utrolig fornøyde til sengs. Eplene fikk sove på rekke og rad i hagen, selv om minsten aller helst ville ha dem oppå taket (fordi han hadde så lyst at huset vårt skulle sveve opp i eplehimmelen). Men da vi våknet til et skrekkelig surrende skvalder neste morgen, fikk vi litt av et sjokk når vi tittet ut gjennom kjøkkenvinduet: En flokk med stær på størrelse med garasjen gikk amok i eplene og fråtset vilt til et spetakkel uten like. Kanskje like greit at det bare var en drøm? I dag blir det i alle fall ellevill epleshopping, og jeg tipper at eplene vil smake helt himmelsk.

DET ER ALLTID AUGUST UNDER ARMENE

Det er aldri fred å få når jeg prøver å leve meg inn i livet. Tarmgass fra en annen verden dreper alt av konsentrasjon. Eksploderende gasser som fra et krater på Uranus i min egen anus. Det lengste jeg har gått uten å treffe på innpåslitne mennesker er ikke langt nok og jeg har vandret rundt i dager og netter for å få litt fred.

Jeg trenger min egen villmark, denne planeten er ikke stor nok for andre enn meg. Ingen er til å stole på. Jeg leste nylig en artikkel om en massemorder som drepte tretti medlemmer av sin egen familie da han og kona arrangerte et familiestevne. Først gikk hun og ungene, så tok han resten etter tur, gikk ut i nabolaget, der han var viden kjent som den hyggeligste mannen i hele verden, og drepte alle han kom over. Til og med seks katter, to hunder og en liten blåmeis røyk med i den overveldende bestialske drapsbølgen en solfylt og het ettermiddag i august. Hans nittifire år gamle mor ble funnet halshogd med et kosteskaft kjørt femti centimeter inn gjennom vagina. Det er lov å lure på hans barndom, men det var absolutt ingen synlige tegn til at denne mannen skulle ende opp som drapsmann og regelrett henrette seksti-åtte mennesker i kaldt blod. Men alle vet jo at familieselskaper kan være utfordrende mentalt. Ryktene sier at det var et mislykka forsøk på å bløtkoke et egg om morgenen som fikk ham til å spinne fullstendig ut av balanse. Det skal ikke mye til, å bløtkoke et jævla egg.

MONSTERET SOM DREPER ALLE MINE DRØMMER

Rennesteinen av bitre minner skyller gjennom en ny start. Drømmen om det problemfrie, noe som ikke involverer et sovende udyr eller et monster som dreper mine drømmer. Trampet tilfeldighetene på min dør og blokkerte den strømlinjeformete inngangen for mine gjester, var tilfeldighetene en del av meg – er jeg en tilfeldighet? Dynamitt av optimisme og et verdenshav av entusiasme for å komme noen som helst vei. Det er tilfeldigheter at du liker meg. Softspots. I et første møte, et sekund av gjenkjennelse som følger oss. Forenlig enighet. Irrasjonell empati mellom oss. Eller en dypere mening før likhetene skrelles vekk når veiene skilles ad. All trærne som klatres, utsikten er den samme. Men alt lever merkelig nok lenger jo mindre du lever deg inn i det, er ikke det så grunnleggende feil; at det komfortable blir en motsetning til det som er mer dyptliggende og ekte?

FORBI HVERANDRE

Alle samtalene uten innhold eller mål, alle repetisjonene av ingenting. Evig pludring. Introvert lytting. Latter og nikkende høns som ser verden uavhengig av hverandre uten å være klar over det. Vi burde hatt fobi for hverandre, men stillstand er også stabilitet. Trygghet. Jeg klarer det ikke. Hva er det du sier, hva faen mener du med det? Jeg tror ikke du tenker etter, eller aner hva du snakker om. Når du ikke har tid til å tenke, hva har du tid til da? Alt vi har er tid. Men ingen tålmodighet.

POENGLØS POESI (FRA RUMPA MI)

En permanent tenkepause fra begynnelse til begravelse. Det er det evige ekkoet av et stumt semikolon i tankene på en forsteinet fortsettelse. Men sjelens sure oppstøt skal ikke ta knekken på meg. Jeg skal selge den skitne sjela mi til den første og beste rødhårete djevelkvinnen jeg havner i det ubarberte skrittet på.

FLAGRENDE ARMER I NATTEN

Trøstespising er for pyser, jeg skal trøstesulte meg selv til knoklene sprekker gjennom hjertet, stod det sirlig skrevet i hennes dagbok. Mennesker i krise og utvikling. Vi er en hær av selvmedlidende og suicidale soldater som slåss mot livet. Sarte damer pleier å velge en overdose sovepiller, men slett ikke alle. Flagrende armer i natten. Den fulle piken bommet på kaien på vei ned fra brua. Alt kan rettferdiggjøres, hadde hun tagget på brokanten. Fra før stod det: Hvorfor lever vi, signert Thomas 1997. Han hadde fått en hudorm på størrelse med en apekatt, men mente at en apekatt hadde fått en hudorm på størrelse med ham.

BYEN SOM VIL AT DU SKAL MISLYKKES

Den dyre-glade byen der alle har kattunger – som de overlater til seg selv for å dø med en gang ferien nærmer seg. Byen der «naving» er den eneste idrettsgrenen barn av fattige foreldre kan hevde seg i når de vokser opp. Byen som sutrer som en drittunge om den ikke får nok oppmerksomhet fra naboene. Byen der svart arbeide er en dyd og skattesvik regnes som en selvfølge. Byen som dyrker egoisme og utelukkende ser på fellesskapet som et begrep for å drikke seg sanseløst dritings og være utro. Byen som produserer narkomane på samlebånd, det er byen som ikke ser på narkomane som mennesker – der de behandler skabbete byduer tusen ganger mer omsorgsfullt. Byen som drar deg ned og holder deg fanget i et skruegrep om du skulle være så uheldig å falle. Byen som vil at du skal mislykkes. Byen som har et sprøytelignende landemerke på toppen av Steinsfjellet. Byen som er velkjent for sine flotte taler mot mobbing, men skaper mobbere – og belønner dem rikelig. Byen som gudsdyrker skitne skipsredere. Byen som aldri får nok tomme hoteller eller talentløse frisører. Byen med bare medgangs-supportere, som pleier å gå fra kamper når motstanderen skårer og roper direkte til FKH at de kommer til å rykke ned når de bare har tapt et par kamper. Byen som aldri lærer eller innser sine egne feil. Byen der idiotisk korttenkte løsninger med kolossale negative konsekvenser hylles som geniale skippertak. Byen der den skitne fantasien gjorde en abstrakt statue til for sterk kost. Byen der den største avisa ser ut som en skoleprøve for et håpløst dyslektisk tilfelle. Byen der idrettsanlegg plasseres inni et verna naturområde. Byen som ikke nøyde seg med tusen grusbaner, men måtte ha enda en til og drenerte derfor Nord-Rogalands viktigste våtmark for riksefugler. Byen som regner deg som mindre verdt om du ikke er millionær eller ønsker å bli det. Byen som sier en ting og gjør det stikk motsatte, det er den falske byen der ord er verdiløse. Byen med iskald og jævlig nordavind fra alle kanter. Byen der de folkevalgte gamblet vekk innbyggernes penger på børsen. Det er byen der den tomsete ordføreren, som ligner mistenkelig på en slu rev, blir sett på som en helt.

Men det vil komme nye tider når den inkompetente og maktsjuke makteliten som har kontrollert byen i en mannsalder omsider slipper en ny generasjon med nye ideer til. Og det er ikke et øyeblikk for seint nå.

HELT PERFEKT

Hvis det ikke hadde vært for naboens motorsag, så hadde DRØMMEDAMA gjenoppstått i ordene mine og spasert rett ut av det jeg skrev. PERFEKT. Det gjorde hun da også til slutt – men med ei motorsag.