Når Du Kunne Ha Drept For En God Klem (fordi hele Universet med ett begynte å visne vekk)

: Atter noen ytterst pinlige Bevis på undertegnedes bitre livmor-misunnelse og noe forunderlige og forvirrende Eksistens der hvert Åndedrag fremstår som et Sjokk nå.

TUSEN TYVERIALARMER INNI MEG

Jeg hørte den smertefulle lyden av skoene hennes gjennom telefonrøret og jeg følte meg som nervetrådene i asfaltens harde hud. Jeg tenkte på hagl på en vindusrute i et forlatt univers. Mistanken om at alt gjentar seg og det fornøyde, makelige og tilfredse forfølger meg.

Linjen brytes, ekkoet er evig. Hun dras mellom et smug og ei seng. Avstanden er uendelig og forblir ubevisst om alt. Det går av tusen tyverialarmer inne i meg. Og de tar aldri slutt.

Jeg hørte den grusomme klikk-klakken fra skoene hennes, men kunne ikke lenger se henne for meg. Det var som om hun var et spøkelse nå. Alt kunne ha hendt henne.

SVETT I SJELA

Sola flørter med menneskene, men jeg gjemmer meg bak de kullsvarte rullegardinene, løfter vekter, svetter og stønner høyt for meg selv i hula mi. Sick of You. Spiller gammel The Stooges på full guffe med spente muskler og dirrende blodårer, er full av hat. Uler, brøler og grynter unisont med Iggy Pop. Search and Destroy. Når mørket senker seg går jeg alene rundt i byen og stirrer på ukjente mennesker. Det er sjelden at direkte konfrontasjoner oppstår, folk flest ser bare ned og går raskt unna. Men jeg er klar. Raw Power. Kicks. Hud som sprekker, knust brusk og knekte bein. Lei av alt – det eneste som får meg til å føle at jeg lever, er frykten jeg utstråler; som en svett, kokende og klam radiator. Og det er ingen som ser at jeg aldri ble noe mer enn et lite overfølsomt barn.

BLAKK & BEAUTIFUL

Når du lar det gå til helvete med utsøkt stil og apokalyptiske eksplosjoner. Jeg er så vakker at jeg gjør alt jeg kan for å bli mindre tiltalende. Alle arrene mine er ekte, men jeg slåss kun for å få mer mandig skjønnhet. Men jeg blir bare penere og penere, mer og mer uimotståelig tiltalende og fløtepus-søt. Og selv om jeg blir eldre ser jeg stadig yngre ut. Det er en forbannelse. Ingen piker tar meg seriøst med tanke på forplantning – og det er alt jeg egentlig er ute etter. All sex er meningsløs om det ikke ligger formering som en gulrot i det fjerne, eller enda nærere. Men jeg ender alltid opp med tom egosex og selvopptatte drittfitter. Hvis jeg ikke finner noen som vil bygge et liv med meg snart, spretter jeg bsu-kontoen min og lar det gå til helvete med utsøkt stil av apokalyptiske dimensjoner. Blakk og vakker, forvrengt og henslengt. Til tørk i ei rorbu i Lofoten resten av livet.

UNDER VINGENE PÅ EN LUN HUBRO KAN DU BESTANDIG GJEMME DEG

Når senga blir en grotesk ildsprutende drage og dyna et sverd, kan det være like greit å stå opp, rusle en tur i parken, klemme på trærne og si farvel til vannfontena  - før du vender hjemover til din elektriske godstol og tar en overdose rohypnol, akkurat som ditt største idol. 

HEMMELIGHETSFULL OG LØSSLUPPEN PÅ VILLE VEIER MOT ALLE STEDER

En elv av fikenblader. Ølen on my mind. Et liv uten hemninger eller hemmeligheter og et sted der vi får være i fred. Kunstnerfitte. Trøffeltryne. Freaktard. Ville ha alt, endte opp med ingenting og syfilis. Det er ikke alle kunstverk som bør sette ut i livet og leves til det fulle. Forstyrrelser. Glød. Et hakekors av begjær. La resten av livet bli en eneste langdryg black-out.

FORLEGEN OG FORLEDET

Jeg fant deg pjuskete, forvirret og flaksende rundt deg selv.
Det så ut som du forsøkte å viske deg selv helt ut.
Men jeg ante allerede at noe var galt da du skrev på face at:
Jeg har aldri hatt det så bra som nå.

DEN STORE KNUTEN SOM ER ET TØRKLE FOR ALLE EKSISTENSIALISTISKE SORGER

Lei av fremtiden, lei av fortiden og lei av nåtiden. Må finne noe annet å fylle førstnevnte og sistnevnte med enn meg selv. Noe helt nytt annerledes alt, på to bein og aller helst med ett hjerte og to hoder (ett for meg og ett for deg). Men så biter jeg i det sure eplet og blir tilbake- og framstående på samme tid igjen. Det skal ikke mer til for å innse at alt må være ett – fremfornå-tiden, liksom.

EN ELEFANT I LIVET

Jeg har en elefant i livet og jeg er luften og vannet i hennes snabel. Trompetstøt – og jeg spruter utover gårdsplassen. Hun smiler til naboene og sier til familien min at jeg er et paradis på jord. Men det er bare ord.

HVERT ENESTE ÅNDEDRAG ER ET NYTT SJOKK

En ubevisst hvilepause fra livet. Et oppklarende øyeblikk som en åpenbaring – da jeg så meg selv utenfra, som en seiglivet myte av meg selv, en ryktebasert karakter. Jeg må være lattermild for å overleve dette her. Men kanskje problemet kan bli en del av løsningen?

Og alt er mulig sålenge du ikke får en best før-dato slengt i trynet. Det endrer nemlig alt. For det er umulig å leve et normalt liv i uvisshet. Jeg vil ikke leve med denne diagnosen.

NÅR DU VÅKNER I DITT EGET DUGGFRISKE PISS

I dag morges våknet jeg opp på plenen igjen. Fjerde gang denne uka. Aner ikke hvordan jeg havner der, men det er neppe søvngjengeri. Har sterke mistanker om at noen bærer meg ut om natta, men hvem kan det være? Alle mine spøkelsesønner og spøkelsedøtre.

DET HUN OMTALTE SOM KOS VIL JEG HELLER KALLE FOR KAOS

Jeg må eliminere Godot og

forventningene til mitt eget hjerte.

Jeg må lære meg å vente

på noe som aldri vil skje. Fred (på vår jord).

Men det hun omtalte som trofast regnet jeg sannsynligvis for tvil.

Hun merket lykken ligge skjelvende et mørkt sted innunder angsten,

det identifiserte jeg som klassisk redsel for å være alene (men betydde at vi skulle bli flere).

Det jeg gav henne som jeg trodde kunne være hjertevarmende trygghet,

var meget mulig bare min ubrukelig-håpløst-romantiske-naive-melankoli.

Jeg håpte jeg nådde frem, men kan vel så gjerne ha blitt reflektert direkte tilbake som i et speil.

For det jeg omtalte som kos kalte hun naturligvis for kaos, og det var slik vi fant opp koselig kaos <3

DEL ALT

Har du gått deg vill i din egen indre verden?

Navigerer du helt målløst rundt i bunnløs isolasjon? Jeg er her!

Snakk til meg. Se meg! Se oss! Gi de tunge tankene dine til meg.

Føl meg. Føl oss. Vær så snill, ikke vær alene når du er med meg!!!

Vi kan være så gode sammen, så vis at du elsker meg – våg å være svak sammen med meg, ikke press meg vekk, ikke tving meg til å gå fra deg. Ikke tvil på at jeg vil dele alt med deg.

YNDLING AV DRØMMER

Et lite krypinn på Haiti. En bitteliten hånd som vinker til meg. En himmelsk morgenklem som i minnene mine alltid vil henge igjen inntil huden min som ei eviggrønn favorittskjorte fra Hawaii. Duften av deg når jeg får være vinden i ditt blafrende hår og kjolen rundt dine smekre lår. Den sitrende følelsen av å være tilstede i livet og det å være en klisjeaktig – men ekte klippe for deg. Verden gjennom to par øyne, sultne på opplevelser, med lik smak på livet, like verdier, forenlige interesser og et felles mål og mening med tilværelsen. Bli mer enn vi er alene, bli mer enn vi er. Det er fremdeles mulig. Det ligger ingen hindringer i veien for meg og deg. Vi bryr oss ikke om hva andre måtte mene, fordi vi er dedikert til hverandre nå. Ubetinget troskap. Fremtiden lyser ut av øynene dine når du ser på meg. Wonderwoman som gir meg alle mulige grunner til å bli et stadig bedre menneske. Jeg sender deg alle mine gode tanker. Ta vare på dem, de er alt jeg kan gi deg nå. Men det kommer mer, dette er bare begynnelsen. Du er i alle mine planer for framtiden!

SELV MED SVART BELTE I KJÆRLIGHET FORBLIR DET EN RISIKOSPORT

Nakenbading om natten i det milde sommerregnet med uimotståelige deg. Det svirrer usynlige svaler av søt kjærlighet mellom hjertene våre. Jeg vet ikke om det er klisjeene eller flaska med kvitvin som klirrer og klisser oss til. Stråhatten min sender eksentriske skygger bortover den svale sandstranden. Det kiler så underlig i sjela mi når du sier at du blir tent av at hegren følger oss med blikket. Du er om mulig enda særere enn meg. Hvordan kan livet føles så mye mer verdifullt enn noen gang før, sånn plutselig etter at du smeltet sammen med meg? Jeg har til og med begynt å ta mer ansvar for mine egne handlinger og nedprioriterer impulsene etter å bedrive hodeløse handlinger som fallskjermhopping uten fallskjerm, politibiltjuveri og grove ran av andpustne treningsnarkomane bolere på vei gjennom parken. Fordi jeg vet at det aller farligste og villeste her i livet er å åpne seg opp - blottlegges - og gi seg helt hen til et annet menneske. Hvordan klarte du det; for aller første gang å sprette opp denne hermetisk lukkede mannen i meg, som selv i de lengste forhold har holdt en nærmest umerkelig, men likevel betydelig avstand - fordi et liv med familiære traumer har gjort meg vant til å ikke slippe noen for nært innpå eller ta noe som helst for gitt. Enten dør de eller så forlater de deg. Hele livet har jeg lært meg å le av nederlag for å overleve hverdagen og for å få lys innover livet, men du så hele meg og fant meg bak maskens muntre fasade og forstod, selv uten ord. Alle mine forsvarsmekanismer forvitret i ditt blikk. Den tryggheten fortjener all tillit og troskap. Jeg kan være meg selv med deg og jeg vet at det er meg du vil ha og det er meg du elsker. Kjærlighet føles ikke lenger som en risikosport, fordi jeg stoler på deg, tror på oss og vil dele alt med deg. Du er alt jeg har ønsket meg og hver dag med deg lever jeg min aller beste drøm. Alle kronglete veier på min ferd har omsider ført meg frem til deg, du er mitt endelige hjem og jeg vil bo med deg i alle mine dager.

ET PERFEKT FORHOLD ER IKKE ET PROFESJONELT FORHOLD PÅ SKINNER

Når du strekker deg etter stjernene og vil ta dem ned, en etter en, og la dem lyse opp livet til den som lyste opp livet ditt så mirakuløst vakkert. Men alle valgene vi har tatt, de kunne like gjerne vært roterende knivblad. Misforståelsene som snek seg inn i følelsene som misunnelige snubletråder, de lagde knuter av strengene på kjærlighetens harpe og en kløft i luften mellom paret som var ment for å vare bestandig. Når alt ender feil og kommer ut galt. Det må være vårt DNA. Det er ingenting som gir åpenbar mening mer. To lekne tunger blir til to dystre harpuner. Vi skyter om kapp uten å lytte eller sikte eller forstå.

En prinsipiell bagatell som får universet til å visne hen og som får en mann til å forlate sitt hjem.

En ubetydelig og tåpelig diskusjon som endret alt, ble blåst opp til et to-hodet negativt monster som splittet de to unge, håpefulle og førte dem ned i skyttergraven av et totalt kommunikasjonsammenbrudd ispedd iskald, smittsom pessimisme. Gi og ta og dra til helvete. Det føles så forbanna slitsomt å kjempe for noe som burde være så opplagt. Men en brutal spiral av mental piggtråd danner en ond hinne rundt kroppene deres – hindrer all helbredende nærhet og forløsende trøst. Omformet til en umulighet fanget, fengslet og dømt av frøet som aldri vil få spire. Underet som ble forlatt og forhatt. Lyset som ble slukket. Ordene som det ikke var mulig å ta tilbake. Tvilen som hamret sjelen med nagler. Blitsregnet av redsel og den kontinuerlige kryssilden av en altoppslukende tragedie. De to som var nybegynnere for hverandre måtte begynne på ny og være til støtte for hverandre for å komme styrket ut av sorgen. La krangelen bli til den godartede typen som bringer elskere så nærme hverandre lik Ett Vesen Mot Verden – der ubetinget tro betyr alt. Ekte hengivenhet. Lykkelig lidenskap – den rake motsetningen til et feilfritt og overfladisk forhold basert på profesjonalitet. For det perfekte kommer av prøving og feiling. Et livslangt forhold bygges over tid.

DA VI IKKE LENGER TRODDE AT VI SKULLE KOMME OSS GJENNOM DETTE SAMMEN

Dagen da da alt ble så fryktelig rart, hun var så ekstraordinært sart og alt gikk helt galt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å være både Sveits og Sverige for henne, men endte opp med å bli Nord-Korea krysset med Iran. Hele dagen var hun lik Norge i vikingtiden; gikk berserkgang på tærne rundt meg med et svingende sverd og utstøtte dyriske krigsrop. Det kunne ikke gå bra. Julius Cæsar og Napoleon hadde løpt for harde livet om de hadde møtt henne.

DEN IDEALE VERSJONEN AV MEG SOM FORSVINNER UT AV FOKUS I HORISONTEN

Jeg så at ei svart svane ville svømme gjennom Smedasundet under Sildajazzen i Haugesund, noe jeg tolket som et ufravikelig australsk symbol på at kjærligheten ikke lenger ville bo her. Jeg tok det som et tegn på at jeg trengte tid alene til å tenke, så jeg padlet som min egen prest i en kajakk rundt øya som er mitt liv, så en flirende fri delfin, tre olme og dorske svarte seler, sju korsfestede skarver, og tretten sultne spekkhoggere; ikke helt ulike Djevelens bødler på en nattverd i Guds verste mareritt. En grytidlig morgen med tett tåke fikk jeg en soleklar visjon om at det arktiske bryllupet måtte avlyses fordi det lå et illevarslende fastfryst foster inne i et himmelblått isberg, en alien i isen som lignet på meg. Det var da jeg innså at jeg hadde blitt til Titanic.

LITE NYTT Å MELDE FRA DEN SELVMEDLIDENDE RENNESTEINEN AV MITT LIV

Frem og tilbake krypende baklengs på kne. Det er ikke rart at jeg ikke ser noenting når jeg bare ser ned, stirrer på de små maurene, misunner dem. Jeg er blitt altfor stor for meg selv. Jeg bør krympe, forsvinne, bli født på ny – gjenskape den gode mannen jeg ville være. Men når jeg leser hva jeg har skrevet og forstår hvordan jeg har det, får jeg bare lyst til å bli gammel – kamuflere livet mitt i ei grå blokk, søke trøst i såpeserier og ta en liter vodka med meg til sengs hver kveld. Stirre på taket og snøvle med meg selv. Banke litt i veggen for å få bekreftet at jeg ikke er helt alene i verden.

MORGENSTEMNING

Rolige og regnfulle morgener med dagens avis, svart kaffe og behagelig sad-core musikk. Det ligger ingen naken dame i senga mi, men jeg later som det gjør det. Forbausende lett å leve i min egen fortrengning. En times tid senere har jeg laget frokost på senga til min imaginære kjæreste. Vi fører lengre samtaler og føler at forholdet aldri har gått så bra som nå.

FORNEMMELSEN AV KLAUSTROFOBISKE ANELSER I EMNING

Jeg ville bære verden med henne. Men hun låste den blytunge verden inne og jeg stod utenfor med vidåpne veivende armer – men hun ville heller gå frem og tilbake på loftet med ei tung trillebår med hele verden oppi, mutters alene med ei sur mine og et strengt blikk. Jeg måtte gi slipp, for det var ingenting vi kunne dele. Hun holdt alt for seg selv. Det var dette hun var blitt vant med; sta stolthet som sikkert insisterte på at hun ikke skulle gi seg hen, at det er det tryggeste – å ikke gi noe og dermed, ironisk nok, miste alt. Jeg burde ha kjent meg selv igjen. Hun var en kvinnelig utgave av meg. Fra havet av erfaring kunne jeg funnet et botemiddel, men det finnes kanskje ikke en kur for fortapte sjeler. Aldri mer skal ihvertfall selvoppfyllende profetier få diktere livet mitt.

DET ALLER VAKRESTE...

Det aller vakreste jeg kunne gi til verden

ble ikke til noe annet enn en avskyelig liten og livløs klatt

i en drepende kald og omsorgs-løs container. Det aller verste verden ga meg,

er denne påtrengende følelsen av å være ubrukelig, meningsløs og matt,

fordi jeg mistet en uerstattelig skatt. Det er som jeg er laget av vatt og det er evig natt.

JEG DRØMMER OM Å BLI EN BESTIALSK MUNTER DRUKKENBOLT

Når det føles som at du straffes for å puste. Når du velvillig gir vekk kroppen til de ensomme, de desperate og de hjemløse. Når du er villig til å drepe for en liten klem. Når du er villig til å kappe av deg begge armene og beina for litt forståelse. De ustø står på hvert ett gatehjørne og spionerer redselsfullt på hverandre. Et sekunds avbrekk et annet sted. Tålmodighet burde oppstått umiddelbart og spontant – ikke vært som uroen bak øynene. Ett skritt feil vei på impuls og det blir umulig å vende tilbake. Alle ulykker er venner som tilfeldigheter. Jeg skal drepe skjebnen, sløye og vri juicen ut av den. Le harmdirrende og drikke den i én slurk, bli en bestialsk munter drukkenbolt på grunn av skjebnen. Men imens tyder jeg tegn og tolker dikt i forbipasserende fjes. Og alle disse diktfjesene gir meg katastrofal dårlig samvittighet for blodet som bruser gjennom meg på måfå.

VI BLE ALDRI DE SOM OVERLEVDE

Det er for seint å klamre seg til et svinnende håp – for dette samme håpet er sakte, men sikkert blitt forvandlet til ei gravkiste som vil ta inn inn grumsete vann blandet med blod fra det indre dypet og synke ubønnhørlig til bunns i evig mørke. Men det er så sårt å tenke på at fremtiden virkelig er over for oss. Det blir så sentimentalt fristende å leke at kisten er en båt og vi er De Overlevende som vil seire over all motgang, som tilfeldighetenes bitre triks og i bunn og grunn latterlige forviklinger. Tro versus mistro. En blå barnesko. Med en nagende uro står jeg på toppen av ei bro. Den etterhvert uendelige fremtiden vår med barn, barnebarn og oldebarn, snevrer seg inn til en latterlig smal strek i horisonten som brenner opp og revner inn i Det Store Intet, som om den aldri har eksistert. Nå er det ikke lenger noe å dedikere alle mine dager til. Alle drømmene blir mørke, utydelige, blasse skygger – det ligner stygt på et blodig slag fra første verdenskrig, der alle dør en horribelt pinefull og grusom død. Den aller verste dagen i mitt liv tar snart slutt. Jeg ringer etter en taxi, men burde heller ringt etter en ambulanse. Følelsen av tortur gjennom enhver nerve i legemet fortsetter med uforminsket styrke. Hvorfor måtte det ende slik? Torturens stahet. Et riktig ille tilredt levende lik skulle så inderlig gjerne sett for seg dette før det ble for seint. Hvis en følelsesløs iskald seriemorder kan ha et stabilt og fint forhold, så hvorfor kan ikke jeg? Hvorfor kan ikke jeg!?

DETTE ER IKKE MIN FORSTÅELSESFULLE FRUE ELLER DET LIVET JEG VIL HA

Hundre millioner muligheter og måter å få noe til å fungere, men vi fant ingen av dem. Ikke én eneste. Det er når samarbeid blir en umulighet og fremtiden for alltid er stengt. Men det er utfordringene, de eksistensielle avvisningene og de mislykka forsøkene som hjemsøker oss for resten av livet. Det kan hende vi lærer noe, men jeg har mine tvil om noen overlever floden av selvmedlidenhet som oversvømmer livet og evner å forandre den til noe positivt på sikt. Vi er korttenkte av natur. Når du oppdager at det ikke er den omsorgsfulle drømmedama som står ved din side når det røyner på, men en totalt fremmed som bryter deg ned, når det virkelig gjelder – da er det ikke hun som har lurt deg, men du som har lurt deg selv. Hvorfor finner vi ikke utav det før det er for seint? Derfor er det beste å starte ethvert forhold med en sinnssyk prøvelse, et vilt eksperiment, som å reise til Afrika og haike tilbake. Det skulle gi de fleste svar. For nå til dags virker det som folk forenes utelukkende med tanke på kjønnslig omgang, og på det punktet har jeg ennå ikke mottatt noen klager.

HUN VILLE AT HAN SKULLE FINNE HENNE: HUN SÅ VISST SUPERMANN I HAM

Jeg spurte om vi kunne møtes på halvveien, men hun trodde at jeg forstod at jeg måtte finne henne der hun hadde gjemt seg for ikke å bli sett. Hun lå urørlig et sted langt under jorda, holdt pusten, men var rasende over at jeg ikke klarte å finne eller forstå henne. Og hadde jeg funnet henne ville hun ha skreket at jeg ikke skulle røre henne (for klemming er forbudt under stress). Men jeg satte meg heller ned på halvveien og fikk selskap av ei syngende sirene som så meg som en sfinx. Det føltes som en lettelse slik det er når sykdommens herjinger forlater kroppen og du er sliten – men ser alt helt klart igjen.

STEMNINGSRAPPORT FRA ET GRAVKAMMER

Jeg la merke til skiltet – forbudt for uvedkommende – som lyste opp i neonfarger på døra til hennes hjertes gravkammer, så forlokkende forbudt. Hun sa jeg kunne gå rett inn og slå meg ned, føle meg som hjemme. Jeg begynte å stange hodet i veggen, det var så klaustrofobisk klamt i hennes hjertes gravkammer. Her lå det stabler med lik som råtnet illeluktende og for jævlig. Hun hadde bare latt dem ligge slengt rundt som da hun forlot dem og orket nok ikke å rydde i det groteske rotet sitt – så avskrekkende mye som det hadde blitt etterhvert. Det ene kadaveret lignet mistenkelig på meg. Tusenvis av fluer surret rundt og jeg var så redd for at hun regnet meg som død allerede før vi møttes. Kunne jeg forandre det forutinntatte? Etter mange timer dukket hun endelig opp igjen; hadde nok latt meg vente for å vise hvem som var sjefen og stod med makten. Men tiden min trengte hun ikke å stjele, den delte jeg jo velvilligst med henne. Alle dagene og nettene for resten av livet hadde jeg merket med hennes milde navn. Men så stakk hun igjen. Ble borte i flere døgn. Lot meg sulte halvt ihjel, for da fikk hun meg der hun ville ha meg: Takknemlig for alt jeg kunne få.

NÅR IMØTEKOMMENHET BLIR ET FREMMEDORD:

Sinnets bitre blodigler vil ikke ha utsikt til et liv alene. Evige repetisjoner i det uendelige, disse vemodige epistlene om mistro, depresjon og hat. Desperate, melodramatiske, tryglende bønner og knugende hender i natten. Dette er realitetene jeg nekter å bevare med fatning, som jeg må miste grepet på og bør begrave i underbevisstheten før jeg kan gjenoppbygges i skyggene av alle demonene og djevlene jeg har vekket til live da Jeg Drepte Alle De Andre. Når imøtekommenhet blir et fremmedord, er en kald skulder bedre enn ingenting. Men når du blir mer opptatt av hva andre mener enn hva du selv føler, er hjertet ditt blitt infisert av bitre blodigler. Da må du velge iglene eller meg. Det valget skal jeg ta for deg, og jeg velger heller evig, tragisk-romantisk ensomhet fremfor mer hysterisk drama deg.

NEKROLOGEN VÅR SIGNERT I BLOD

Hun viste seg å ikke lenger være det livet jeg ønsket å dele meg selv med, det erkjente jeg etter at hun tappet meg tom for krefter, for å fylle meg med sin avskyelig smittsomme pessimisme, lik en gigantisk patteflått med munndiaré. Hjernen min fikk blåsvart koldbrann. Hun krevde mer enn jeg kunne gi og aldri sa hun takk, fordi ingenting var godt nok. Selv ikke absolutt alt var nok. Hun ville ha mer. Og enda mer. Dessuten var alt galt og alt ville bare bli enda verre. Sinnet hennes var synonymt med en permanent dommedag. Det er ikke sånn det skal være. Tid og tålmodighet, dedikasjon, tiltro. Ingenting nyttet. Jeg fikk mye mer lyst til å kaste meg foran en semitrailer i fart enn å tilbringe ett sekund til med henne. Alt ved henne var hundre prosent bortkastet og det var like før jeg saksøkte skjebnen for at vi i det hele tatt møttes. Jeg burde forlangt oppreisning for å ha fått stjålet fra meg troen på livet og pådratt meg varig svekket tiltro til menneskeheten. Men aldri mer skal tomme ord få vippe meg av pinnen. Og la meg ligge pjuskete og lamslått i fugleburet, gispende etter frisk luft jeg så inderlig trengte for å synge ut mot verden og leve i et smil. Selv da jeg krøp rundt på gulvet hennes med ei skurefille følte hun at jeg ikke prioriterte henne nok. Jeg burde aldri satt henne foran alt annet slik jeg vitterlig gjorde. Noen blir aldri tilfreds, og det er ofte meget gode grunner til at enkelte dør ytterst alene som ensomme, bitre sjeler med bitende nag til både menneskeheten og kjærligheten dem imellom. Jeg vil ikke bli en av dem, det er mot lyset og i livet jeg hører hjemme, uten henne. Derfor er hun død for meg nå.

 JEG GÅR GJENNOM SKJÆRSILDEN HVERT ENESTE SEKUND OG GRUBLER

Jeg må bevise min egen eksistens og samtidig motbevise min egen fatale suksess. Fylle potensialet med vatt dypet i nitrogen-glyserid. Selvrealisering som kunstprosjekt. Bevise min egen for-nedrige eksistens. Lei av å leve, alene på en fjelltopp, uten å ha noe hige etter annet enn kosmos og sløret av sentimentale minner fra et annet liv. Jeg trenger noe større enn meg inni meg. Jeg skulle vært en kvinne. Jeg lider av livmor-misunnelse. Men hva kan jeg gjøre? Følge følelsene, dyrke sameksistens. Late som jeg aldri har blitt såret og for enhver pris ikke sammenlikne kjærester med hverandre (eller mamma). Dessuten må jeg slutte å ha mareritt om containere fulle av barnelik med avkappede hoder som flyter i en sjø av blod og hvisker at jeg er en morder, jeg er en morder, morderen deres, drapsmannen som ofret deres liv fordi vi var flyktet fra ansvaret og ble redde for fremtiden. For at vi ikke turte å stole på hverandre når det gjaldt som mest og fordelte skylden på fornuften. Det er den største feilen vi kunne ha begått og den kommer til å hjemsøke oss for resten av livet, hver eneste dag og hvert bidige sekund.

DET ER ALLTID TID TIL Å MIMRE OM INNBILT LYKKE

Time-out fra livets tortur, søknad om asyl i drømmene er sendt, nå vil jeg dra på sightseeing til lykkelige øyeblikk i fortiden og slå meg til ro med at historien min er en endeløs kø inn og ut av begravelser som brutale dypdykk i altoppslukende seig sorg som lammende lim gjennom meg. For livet mitt er blitt en borg, men jeg er ikke lenger arkitekten av mitt eget liv. Jeg vil heller skyte enn å hilse på tilfeldig forbipasserende – for alle er potensielle soulmater fra helvete.

OBLIGATORISK FAMLING MOT LYSET

På nok en påkrevd befaring i kjærlighetens kryptiske undergang. Hjertets sisteskanse er en edderkopp i det bedragerske og falske lyset, blir forstørret, forstyrret og forført atter en gang. Det er som en visning uten tilstandsrapport og du er mentalt tilbakestående og invalid - raser ned fra en lykkelig fjelltopp i en rullestol uten bremser eller redsel.

VINDBLÅST OG AKTERUTSEILT

Mandag morgen med den store skjelven, kaldsvettende, med brekninger og heroinabstinenser i et møte på NAV. Jeg prøver å skjule alle sprøytestikkene og skylder på at jeg har fått influensa. Saksbehandleren min ser nervøs ut, han skulle bare visst om «pizzastykket» jeg har i lomma, kald og blank. Den farlige tryggheten. Hadde jeg bare fullført det siste året av universitetsutdannelsen min kunne jeg søkt på den ledige stillingen som miljøvernleder i kommunen. Jeg kom tilbake til hjembyen for tidlig, selvsagt på grunn av en forlokkende og forvirret kvinne. Nå har jeg erstattet henne med heroin. Den farlige og desperate følelsen av trygghet som får meg til å fortrenge alle feilprioriteringene mine. Den livsfarlige lindringen av livets smerte. Jeg er en vandrende klisje, så typisk Haugesund, vindblåst og akterutseilt. Skadeskutt.

STORE PROBLEMER

Kjørte rundt som sjåfør for en gjeng med spretne russejenter. Men da politiet stoppet oss for å sjekke lasten, var det tretten høyreiste og slanke storker som gikk rundt i ring og klapret med nebbene sine bak i bilen – noe jeg hadde store problemer med å forklare. Etter en lettere opphetet diskusjon med mye gestikulering og mumling, vinket lovens lange arm meg omsider videre. Vi stoppet to timer senere for å raste ved et langstrakt vann ved motorveien og jeg oppdaget til min store lettelse at storkene var blitt russejenter igjen. Begynte nemlig å lure litt selv også.

DU FÅR MEG TIL Å MISTE HODET MITT

Du bruker meg opp, sløser meg bort. Har funnet det hemmelige passordet til selve sjela mi. Du bryter deg inn i meg, romsterer og roter rundt. Får hendene mine til å skjære opp armene mine. Du lar meg balansere på brokanten og lengte etter det mørke dypet nede i sandbunnen av sundet. Det er som kompasset i hjertet er omprogramert og viser vei mot det stikk motsatte enn før. Fra uhelbredelig solskinn til endeløs og ufremkommelig natt. Ravnhild. Jo nærmere himmelen jeg er desto hardere blir jeg og det er ingenting som plager meg mer. Men hver gang jeg mister hodet helt tar du imot det før det treffer bakken og knuses som en krystallvase på asfalten mellom oss. 

JEG VIL IKKE VÆRE FORSØKSDYRET DITT

Bli meg selv mot min vilje. Tvangsforandres.

Føres langs gatelyktene med hendene hengende etter.

Finne fred med elektriske støt fra nysgjerrigheten. Omformes

til et skjelvende spørsmålstegn i humøret ditt. Men jeg vil bare være

slik jeg så meg selv før jeg møtte deg. Storsinnet med meg selv og livet.

JEG VILLE VÆRE FORSØKSDYRET DITT

En hinsides dypt tragisk sommerflørt med et emosjonelt fargeblindt vesen nærmer seg slutten. Hun var ikke solstråla hun gav seg ut for å være, men en slitsom etappe som ei trapp opp ingen steder. Ubehagelig forgjeves. Sløsing med energi og unødig smerte. Ren tortur og sadisme. Et forferdelig mislykket forhold som etset dype sår i våre sjeler. Floppen og fiaskoen. All engstelse som kunne ta bolig i en kvinnekropp kvelte fremtiden vår og jeg helte all bensinen på bålet for å få henne til å brenne. Vi hadde ingenting å gi livet. Vi tappet livet for liv. For jeg kunne ikke bli ett med meg selv med henne, hvordan kunne jeg forbli ett med henne da? Jeg drømte at jeg elsket en seriemorder. Skulle bare ønske at det var meg hun drepte. Det ville blitt en tragedie jeg kunne leve med.

EN SENTIMENTAL IRONIKER SEGNER OM OG VIER LIVET SITT JÆVELSKAP MED STIL

Nå er det altfor lite drama i livet mitt, men jeg blir kvalm bare jeg tenker på en orgasme. Jeg må gjøre noe jævelskap for å få sårt etterlengtet action tilført «det tragiske a4-livet mitt for lettere imbesille, eldre menn som er ufrivillig barnløse». Kanskje utføre et artig og spenstig drap eller kidnappe kongen bare på kødd? Trekke ut alle tennene på tannlegen min kunne også vært humor. Smelte meg et par nye fastmonterte briller som jeg kan se gjennom det løgnaktige dukkehuset med, bli mer kreativ og grotesk. Gå glipp av essensen ved å være til – for andre. Men så kom jeg på at det er mye dramatikk i aparti: Det å ville skjønne alt og fatte nada.

DET BLÅSVARTE HJERTETS VUGGESANG

Elektrifisert og sjenert. Kjønnsoperert. Transformert. Havarert.
En febrilsk smerte jager gjennom kroppen. Den fastspente lengselen etter lengsler. Eutrofisert eller parkifisert. Vingeklippet og frisert. En desperat uro leter etter ly. Fanget av en framtidens kong koldbrann med svartsynets klamme fangarmer og benådet av tvangsfestforestillingenes

yppige impulser som fyrlykter utenfor fornuftens allfarvei. Forstand, forstand, kjøpmann, skipper, fantom. Uroen forblir meg.

ENCRYPTING YOU

Tidal thoughts. Cloacal kisses within, bombs, cannons and bells. A rude exit and a warning. The half-eaten genitalia rots in the sun. Ants, worms, ticks and lustful lice. Tidal mind absorbs it all and leaves a crude coating of colour-like feelings; sanity pale/washed out. Unreal, but effective. Encrypted. You are distorted! I tear your antenna in an everlasting murmur of grief. Unc

ertainty, joy and excitement are the monotone major hiccups with the outbreak of random carnival sounds. Implication, clarification and confusion. Rave expectations and complications. Shivering grief of what comes next. It's been a thousand burglar alarms gone off inside and it takes ten thousand lifetimes to know oneself.

DET ER IKKE ALLE SOM VIL ELLER KAN REDDES

Når imøtekommenhet blir et fremmedord og kvinnen fra mine drømmer oppfører seg som en skrikende statue. Når en samtale går fra å være evig an-masende, bunnløse beskyldninger til en ekstremt høylydt monolog bestående av endeløs repetisjon av negativt-ladede ord og oppkonstruerte vendinger med særdeles nedlatende og bedrevitende klang. Når to fastlåste og lukkede sjeler revner fra hverandre er mirakelet av en ærlig klem det første skrittet mot en løsning av alle problemer mot en felles framtid. Jeg ombestemte meg og det gjorde hun også, vi ble reddet i siste sekund. Det var som en rungende indre stemme fikk meg til å våkne opp fra all den hypnotiserende rasjonaliseringen. Og jeg bare ELSKER når hjertet får det siste ordet i en sak.

(Disse epistlene ble skrevet for en god stund siden og har faktisk hjulpet oss mye i forholdet, spesielt når det gjelder ubetinget tro, ærlig kommunikasjon og det å være fast bestemt på å lykkes. Vi har vært forlovet i ett år, har en datter på tre år og skal gifte oss til høsten).