Lot spindelvevet være og edderkoppene leve, men etter en stund merket jeg at det ble mer og mer spindelvev, og edderkoppene ble større og større. Og da jeg skulle foreta meg noe med problemet, klarte jeg ikke å røre meg. De kravlet nærmere og nærmere, ble flere og flere, og en etter en krøp de inn ørene mine, øyehulene mine, munnen min. Det var da jeg innså at jeg kanskje var ...
NÅR DU TAR DEG SELV FOR GITT
Kvekk, kvekk, nikker til livet som ei krikkand,
kvekk, kvekk, så er alle vonde minner vekk,
når du tar deg selv med ut på vift. Sjarmerende gal. Hoggormøyne.
Jeg tok meg selv som gift og en hage-fe tok meg med,
under revebjellene, lå vi i stillhet og så oss selv,
forsvinne som et evig minne, og tiden; en roterende pinne - i odysseen.
For det fine med dette landet er at folk som ikke er noe skal tro at de er det.
NEVER GOING BACK TO SPILDERHAUGVIGÅ
En malstrøm av altfor gode tanker, sirkelsag, kjøttkvern, autovern. En tennladning for tankene, vinkende til alt. Det er med kjærlighet som med ærlighet, når den først kommer, så er det så mye at du blir svimmel og kvalm. Vinkende til alt, besserwisser, baby! Et halmstrå av besnærende og besværlig begjær, alt eller ingenting, jeg skal aldri mer dra tilbake til Spilderhaugvigå!
UGLER OG BEKKASINER
Vestlandslefse til kvelds alltid iført grønn anorakk, forakter å treffe folk «live» og lever lykkelig for meg selv. Håpløs, sorgløs og svevende i det blå, med brune kordfløyelsbukser sykler jeg ut i lyse sommernetter og lytter etter fuglesangen; nattergalen, kjerrsangere, ugler og rikser (enkeltbekkasiner, dobbeltbekkasiner, trelerker og nattravner). Det er så ufattelig mye enklere å forstå hva en fugl sier - iforhold til et forvirrende menneske, som meg!
DET TÅREVÅTE
Gjensynet etter vi kom bort
for hverandre, de sa hun var blitt forledd og forkledd,
men for meg var hun avkledd, satt på fanget mitt,
blåste kjærlighets-hjerter gjennom
et kullfilter. Jeg følte meg ikke lenger utledd, de sa hun var forkledd,
men for meg var hun avkledd og livredd.
UTE PÅ ET JORDE
Kvikksølvet synker som en hampsekk med diamanter. Månesjuk en mandag i begynnelsen av mars. Verdens lengste pause varte et helt liv, alle forklaringer blir bare utflukter. Jeg har spurt meg selv hvorfor, men har ikke fått svar. Døden kan ikke unnskyldes. Fra talentløs til mindre talentløs, disse tankene, ute på et frostig og snødekt jorde lik noen spinkle rådyr som forgjeves forsøker å finne fôr. Jeg kan ikke være her, dette er ikke meg. Skjøre hensikter og tvilsomme sannheter opprettholder godfjottenes forføreriske slør av innbilning og projeksjon. All denne innbilte balanse har sannelig sin funksjon, men det som holder meg igjen, er meg selv.
EN FORKOMMEN FANGE FENGSLET I ET FREMMED LAND
Alle inntrykkene og forventningene får den utilpasse, fremmede fuglen til å gjemme hodet under vingen. Står på ett bein som en vadefugl i en sølepytt på betong, venter på flo og fjære på flyplassens rullebane. Hodet jamrer, men alt han får stotret fram er et lite pip. Kunne bare verden vært like enkelt tilrettelagt som Twitter eller Facebook, der er det så lett å interaktivere uten å miste pusten – for der trenger ingen møte de andres blikk. Det du vil er å se deg selv slik som andre ser deg, ikke slik du tror at andre ser deg.
DØD OVER ALL UBESLUTTSOMHET
Det tar så uendelig lang tid å finne ut av ting som haster, og det er da du deles opp, splittes mellom to helt forskjellige, men like riktige svar. To versjoner av deg som kan oppnå like stor suksess på ulike områder. Men så skifter du form og blir til en orm. Kneblet av dine egne ubevisste forsvarsmekanismer. Jeg vil red deg opp og riste deg, lufte deg ut og gjøre deg fluffy som ei ederdunsdyne, for du kan ikke lenger være passivt betatt av alt. Havsula stupdykker rundt i soverommet ditt, det knitrer i skallen. Sædscellene er som små, søte og salte sild i stim. Innsikt, utsikt, oversikt. Sikten er ustadig, men sannheten er foran deg som en omvendt skygge - som et usynlig lys.
ØYNENES ATOMBOMBER
De kvitrende tidstyvene. En himmel av bombull. Tungenes tornado, månelyset under hennes bluse, orakelbaby, anemonemunn, det er ikke all skjelving som ikke er bra, vaginaens wunderbaum, solstrålelepper, kjærlighetsstien som veiviser. Jeg bøyer av for meg selv. Et par timer under huden. Bingo! Bergtatt av ei døgnvill springfjær lik ei opptrekkbar sirkelsag – av silke.
LEI AV Å LENGTE ETTER DEG
Den multimetafysiske romantikken. Hver natt drømmer jeg at du drømmer om meg. Tornerose, rosehode. Hver natt berører munnen min munnen din. Leppenes lengsel henger igjen hele dagen. Du er et ? & et =. Mystisk og utilregnelig. Når jeg lukker øynene mine ser jeg det for meg da vi møttes sist. Omslynget hverandre. Ildrødt i natten. Boblende hjerter ut av oss, en evig gnist oss imellom– en direktelinje fra deg til meg og en påtrengende påminnelse om noe mer. Det var helt magisk, du er helt magisk. Jeg blir aldri lei av å lengte etter deg (i skogen på Varøy).
HIPPIENES HØYBORG
Hun banker aldri på døra, går bare rett inn, har alltid med et par flasker chilensk rødvin, setter seg ned, får meg til å plapre i ett sett, jeg aner knapt hva jeg sier, føler at jeg ikke puster, men fniser, aner ikke hva som foregår, hun elsker leiligheten min, sier stua mi er et kult-museum, hippienes høyborg, jeg føler meg som en ridder, en ridder av vinyl, og rødbrun blomstertapet, hun danser så skjørtet blafrer og platespilleren begynner å stamme av blysel.
FRA STRØMPELESTEN TIL HÅRTUSTEN t-C
Jeg husker alt, alle sanseinntrykkene, følelsene, det våte, blonde håret, akrobatikken fra takbjelkene, vinduet, duftene innenfor / utenfor, tankene som svevde og svømte rundt i seg selv, umiddelbarheten i øyeblikket, følelsen av å gi faen og satse alt - for magien, og varheten, som det var første gang det skjedde, erkjennelsen at det var noe nytt, noe dypere, som jeg var en nybegynnere i en annen dimensjon, et nytt liv, level to, fiolene i sinnet, jeg-et som forsvant, en lekegrind for voksne, et grenseland mellom to kjønn, et univers av detaljer, slow and gentle, sa hun, smilte verdensvant, jeg husker alt.
LIK I LASTEN OG SKJELETTER I SKAPET
Samme hvor du er, kan du stå opp. En drømmereise til fremtiden, hver morgen. Samme hvor du er, kan du se opp, og håpe at noen ser ned. Det er noe vakkert i det meste og noe grusomt for å jevne det ut. En drømmereise til en fremmed fremtid, hver morgen, det er etter en hel dag og ei hel natt uten mennesker, bortsett fra deg selv, svevende speilblank, likefullt som gjennom et hav av tåke. Når lyset går, står du i ro. Ingen fortid, ingen skyldfølelse eller skjeletter i septiktanken. Kan du se tankene? Utenfor deg selv går du bare forbi. Fjerne skritt fra deg selv under de rosa skyene. Paraplyer hater jeg – fordi jeg elsker å se på himmelen når jeg blir våt. Og den som har begge beina på jorda står stille. En yogastilling fra helvete. Det er samme hvor du er, jeg har ikke tålmodighet for annet enn inspirasjon.
ABOLUTT ALT
I dag har jeg lyst på alt
som ikke er mitt
og jeg vil gi det til deg,
urokråka mi, for jeg har allerede gitt deg alt som er mitt.
Tilogmed alle mine tårer – av glede og bare gråt.
Jeg vil bli gammel med
meg selv, gi meg beskjed
om hvor vi står – om vi forstår.
Kanskje er det plass til oss begge i hverandres liv?
Kanskje gjør vi hverandre om til et bedre sted å være?
BLÅVEISENS INNERSTE VESEN
Trendtullinger, spekulanter og drittsekker overalt! Triangulære meheer. Og alt vedrørende verdenssituasjonen kan spores tilbake til naboene: Egoistiske løgnaktige fjompenisser, blottet for humor og varme. Gidder ikke engang å strekke ut ei hjelpende hånd til en åndskrøpling som meg. I dag er alle forbanna idioter, men i morgen vil de være elskelige tufser. Nåvel, egentlig beskriver jeg bare meg selv, men det har du vel allerede forstått?
SÅ DU MENER AT JEG ER SÆR?
Jeg kaller meg selv for autisten. Teller ting, det er det jeg gjør. I så mange år har jeg telt trekkende trekkfugler at det kan virke som magi, at jeg automatisk ser at det er 482 fugler i flokken og ikke 481. Det er en umåtelig stor glede å se på bildene jeg har tatt av flokken, telle for hånd, dobbeltsjekke at det er nøyaktig 482 individer. Men jeg teller andre ting også. Edderkopper, biler, narkomane, trær, damer, brennmaneter, drinker, skyer, steiner, orgasmer, filmer, sigarettsneiper, brødskiver, sekunder og regndråper (som faller i en fart på 9 meter per sekund). Autisten, sier jeg til meg selv, hvorfor ble det slik at jeg skulle bruke opp tiden på sånt? Vel, jeg er lykkelig så lenge jeg får telle – men som jeg allerede har forklart, så teller jeg egentlig ikke. Jeg bare registrer ting, nærmest ubevisst, konstant, gjerne samtidig som jeg snakker med noen eller skriver dette her. Det er 13 bananfluer i rommet og det ligger sju halvråtne druer et sted. Om ti timer er det 48 fluer.
DØR UTEN IDEER
Et vindu mot verden, avgrunnen og paradis. En dør til ditt hus, din foreløpige hage. Brune skuldre, bønnestengelen gjennom betong. Ei revebjelle full av eksos. Pen på avstand i små doser, et helvete ellers. Det er en kniv stukket ned i ei blomsterpotte i loftsvinduet. En meget kortvokst herremann hengte seg der for 57 år siden. Verden var annerledes da, men den var også eksakt lik som nå.
JUNO
Jeg har gått under jorda. En baby er ikke alt. Hva er i veien? Dere prøver ikke hardt nok. Jeg er en planet. Du er så ung. Connie Island Baby. Hva har du gjort? Jeg har tenkt.
LANGEMANN MED HÅNDJERN
Natten er så kort, kysset er for kort,
livet er kort og punch-linen er kort.
Men du er lang og det er penis er også.
Og hver gang jeg er på toalettet skriker jeg høyt.
Min poetiske penis er et troll.
ALLE HAR EVNEN TIL Å KURERE SEG SELV
Vet du hvorfor du er her? Vet du hvorfor du er her? Vet du hvorfor du er her? Tiden virker ikke, på meg. Men jeg fant det jeg lette etter, dessverre. Helt fanta-fælt. Og jeg holder det ikke ut. Den merkelige følelsen av å være savnet. En reise inn i det hemmelige verdensrommet i hodet. Ingenting forsvinner. Ingenting.
TILBAKE I LØVEBURET
I det øyeblikket hun gisper, er jeg henne, inni hodet hodestups bølgesjel virvelvind sammenkrøllet, føler alt som om hun var meg.
DØDSDOMMEN
Når det skjer, i ettertid. Vi trodde vi skulle dø, så det gjorde ikke noe hva vi gjorde. Alle disse betingelsene og konsekvensene. Sånt er det å være nøttete. Denslags. Og atter en gang er vi fanget i løveburet, på ubestemt tid, du sier du kanskje har fått dødsdommen, jeg sier du skal drite i alt som kan dra deg ned, for ting skjer og noen ting er det ikke noe å gjøre noe med. I det øyeblikket hun gisper, er jeg fremdeles henne. Det kan vi aldri angre på eller rømme ifra.
NÅR DU PRØVER Å OPPRETTHOLDE DET BESTE I LIVET & FÅR DET ALLER VERSTE MED PÅ KJØPET
Lykken er et kadaver i bakspeilet. Glede er et strev og et sprikende skrev. Avslapning er for døde dyr i veibanen og livet er en trailer med tomgods. Horisonten er et fjell og tid er en prikk i en prikk i en prikk. Det føles faktisk fint, foreløpig.
FOR MEG SELV ER SANNHETEN LIK MEG SELV
Lyset er sterkere,
over broa er det borte.
Det er trygghet i frihet
å vite at alt er ett og alene.
Alle skyggene har liksom sine egne sjeler, det er her jeg vil være – når løvsangerne plystrer flørtende - på vei hjem (til meg selv) med en brennende visshet om at takknemlig lykksalighet er en del av alt.
ET STED I TIDEN
Huset er som ei seilskute, det knirker og knaker, like før masta ryker, vinden uler og jeg har gjemt meg i kahytten, hører på bølgene. Tiden er inne for å stoppe tiden og aldri tape mer tid. Husfar i boblebadet. Skyene skifter ustanselig. Fy faen, jeg røykte faktisk opp alt lysergsyredietylamidet. Overalt ligger det råtne brune snegler i full oppløsning etter å ha blitt krydret med havsalt. Påvirket, alltid påvirket av alt, men selvlært, alltid selvlært. For ingen er interessert i å hjelpe deg når du har gått for langt. De er redd for det som ligger under stien.
ET OVERRASKELSESLØST LIV ER VERDT INGENTING
Et overraskelseløst liv er verdt ingenting. Sommerfuglene daler engleaktig nedover meg, men alt annet enn andaktig. Føler meg voldtatt av dyna og kvelt av puta. Spiddet av varmestrålene og lyset. Taket lugger hvert av kroppens hårstrå og veggene klemmer meg hardere og hardere. En abort av et forhold. Gulvet klorer min rygg og luften lammer meg. Mørket mørbanker meg, trekker neglene ut millimeter etter millimeter. Jeg innser nå at jeg prøvde å forandre henne og ikke omvendt. Den erkjennelsen er en vond velsignelse. Jeg skulle aldri begynt å samle på sommerfugler, men skyer. Alt det vakreste er alltid bak øynene.
EN KINOFØLELSE AV LIVET: DET ER FRA DYPET JEG KALLER DEG KJÆRE
Et tutende esel i det fjerne. Livet er en kino og jeg hater filmer uten happy ending. All denne «Fy faen, eg e så forelska atte eg holde på å svima av». Syntes ikke det var så lurt, men det gjorde hun. Det hender at jeg betegner livet som noe likt journalistisk frihet i grenselandet mellom fantasi og spekulativt vrøvl. Cannabisrøykende kroppsbyggere stjeler statuen av jomfru Maria utenfor den katolske kirka og plasserer den på soverommet for å få ereksjon med kona. Det er fra dypet jeg kaller deg, kjære. Detaljene varierer i betydning, nettopp som du, og alt – som er. Håpløst tåpelig og usikkert. Skiftende. En ring betyr ingenting (hvis du ikke har utviklet evnen til å være alene).
NEDFOR OG UTENFOR MED UTELIGGERNE
En forstyrrelse i meg som art. Jeg sov på fortauene for de fortapte og lå med hjemløse jenter som ikke hadde vasket underlivet på flere år. Hver dag stjal jeg smågodt fra barnehagebarn og jeg vasket bil-vindus-ruter i rushtrafikken i storm i desperasjon. Fant hvile på en kanonkule i fart. Hele tiden tenkte jeg på da jeg ikke ukevis var en kommende far. Det eneste jeg har igjen etter henne er en ondartet svulst i sjelen. Jeg møtte ikke opp på jobben jeg fikk og jeg ignorerte studieplassen på universitetet og ga faen i leiligheten på Grønland. Hele tilværelsen så jeg i tunnel-syn, virkeligheten ble et stadig blassere minne og jeg kunne ikke finne fotfeste noe sted – snublet som en boss-sekk ned livets titusen trappetrinn. Det var ganske trist, men jeg fikk mange nye venner for livet.
(Nå vet jeg Rødsprit-Johnny sine innerste hemmeligheter og vi har begge vært på fest hos Lars IvAr.)
GIFT MED EN MASSEMORDER
Mitt liv var meningsløst, helt blottet
for verdi og fullt med hat. Jeg var en kokende kaffekjele som kokte
over hver gang jeg så en mann. Og det brennende vannet og
kaffegruten var gift. Helt siden jeg som et barn ble tuklet med har
jeg sverget hevn over alle menn. En etter en har jeg lokket dem til
sengs, og etter sexen som alltid har vært utilfredsstillende, har
jeg skutt dem med pistolen i nattbordskuffa. Førtisju menn. Men
hvorfor? Det gjorde meg ikke tilfreds, bare enda mer avstumpet. Jeg
vet ikke hvorfor det ble annerledes da jeg møtte Jens. Han er
spesiell, både hard og skjør på en gang. Så alle menn var ikke
svin allikevel, jeg hadde tatt feil. Angrer jeg? Hver dag og natt
hjemsøkes jeg av desperate blikk før kulen knuser kraniet, men det
føles ikke som meg. Det er nesten som jeg var en annen, en jeg var
fanget inni, et monster og en massemorder uten annet motiv, enn at
menn er svin.
Første gang jeg møtte Jens var en
torsdag kveld på en brun pub i Vauxhall i London. Det er alltid slik
at det er jeg som blir sjekket opp, men denne gangen var alt
annerledes. Han smilte og holdt døren oppe for meg på do. Vi
vekslet ingen ord. Senere så jeg ham sitte alene ved et bord ved
vinduet innerst i hjørnet. Han leste en bok, drakk kaffe og cognac.
Tippet han var rundt 25 år, to år eldre enn meg. Beskjedenhet har
vært min last, men ikke i kveld. Han nikket at jeg kunne slå meg
ned, men var ikke særlig pratsom til å begynne med, men hyggelig og
entusiastisk. Øynene hans var som uoppdagede solsystemer for meg,
iris så rett og slett ikke engang ut som noe i vår ordinære
Melkevei. Kall det magi, for første gang i mitt liv ble jeg
forelsket – ved første blikk. Det hadde ikke ant meg at jeg kunne
føle noe annet enn hat – så overveldende, blendende positivt, en
indre rus, latter fra hjertet, ekte glede. Dette er nok en
selvfølgelighet for deg, men for meg var det starten på et nytt
liv, eller at livet mitt endelig begynte. For jeg hadde levd i mørke,
hele min fortid var som et mareritt.
Da neste dag kom med et nytt
forunderlig lys inn hotellvinduet hans, hadde vi elsket hele natten.
Klokken halv ti sjekket han mailen sin og leste noen nettaviser. Han
kom tilbake i senga og krøp inntil meg. Holdt rundt meg, kysset meg
og sa at han måtte være gal som følte seg så trygg med en
massemorder. Killer-Bitch, som media har døpt meg. Han hadde nettopp
lest om mine bestialske udåder, og sa at etter den mest fantastiske
natten i livet hans, så gjorde det ingenting om jeg drepte ham, men,
føyde han til, «jeg har en sterk mistanke om at du lar meg leve,
baby». Dette var den aller første mannen som har overlevd å ha
vært intim med meg. Wow. Jeg vet det høres sjukt ut, at det er helt
sjukt, sjukt, sjukt. Men dette er min historie, jeg forsøker ikke å
pakke noe inn. Sier det bare som det er. Jeg må være gal. Det er
ingen unnskyldning for at jeg drepte alle de uskyldige menneskene.
Hva forventet jeg av dem? En grunn til å rettferdiggjøre drap? En
eksplosjon, fyrverkeri og supernovaer? Jeg vet ikke. Følte meg bare
kald og mekanisk da. Jeg ville at de skulle føle akkurat som jeg
følte det. Død.
Nå er jeg rede til å ta min straff.
Det er derfor jeg skriver dette her. Senere i dag skal jeg melde meg
på politihuset. Det er så mye som har skjedd, sju måneder etter at
jeg møtte Jens. Vi har giftet oss, reist rundt på rømmen, gjennom
byer, over vidda med telt, og med tog fra Kina til Russland. I magen
min har jeg en baby. Den kan ikke bli født til en ustabil, skiftende
tilværelse fra sted til sted. Alle de drepte menneskene kommer aldri
tilbake, men mennesket i meg har kommet tilbake, eller fram, jeg vil
bli en del av samfunnet, og bidra, ta ansvar. Resten av livet må jeg
leve med mine utilgivelige synder. Massemord. Hvordan har jeg gjort
meg fortjent til en hjertestor gullklump som Jensemann? Den vakreste
mannen jeg har møtt. Han elsker meg og sier at han ikke kan dømme
meg for annet enn det jeg har gjort mot ham. Gitt ham kjærlighet
slik som han har gitt meg. Han vil vente på meg, støtte meg og være
der så mye som er mulig. Barnet vårt vil få en fantastisk far, og
et monster til mor. I mitt hjemland, USA, vil jeg bli dømt til
døden, og det er det jeg fortjener. Men som hustruen til Jens er jeg
også norsk. På egne vegne kan jeg ikke be om å ikke bli overlevert
til mitt fødeland, for de kriminelle handlingene jeg har gjort mot
menneskeheten kan ikke straffes nok. Men likefull må jeg få lov til
å be om nåde når det gjelder mitt barn og dets aller høyeste
elskede far. Jeg kan aldri gjør rett hva jeg har gjort utrett, ta
tilbake de liv jeg med ondskapens pust har blåst ut, men jeg er full
av fortvilelse, anger og skam.
© Jensemann «Tchu Tchu» Fuglesang.
- Hvis noen ser på meg, sperrer jeg opp øynene og hveser: "jeg er forkledd!"
- Jeg skriker høyt hver gang telefonen ringer.
- Jeg ommøblerer stua hver dag og later som jeg ikke kjenner meg igjen når noen kommer på besøk.
- Jeg insisterer på at vennene mine bruker både fornavn og etternavn når de snakker til meg.
- Jeg spyler alltid toalettet tre ganger, teller høyt.
- Jeg lager voldsomme spastiske bevegelser nå og da. Hvis noen påpeker det, sier jeg at jeg ikke aner hva de snakker om.
- Det hender jeg roper "BØ!" så høyt jeg klarer og later som om jeg blir veldig skremt selv.
- Ofte stiller jeg meg ved et lyskryss. Når det blir grønt, skriker jeg: "AAARGH!! øynene mine!"
┌П┐(◣_◢)┌П┐
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar