KJÆRLIGHETEN, KJEDSOMHETEN OG ET SMELL

 

Nakne føtter med rosa lakk beveger seg målløst sikksakk over vegg-til-vegg teppet. Formodentlig tilhørende ei imaginær ballerina, en tistelsommerfugl i virvelvind.

Det nærmer seg. Slutten. Når kjedsomheten setter inn. Aldri mer skal hennes nakne bare kvinnetær klore istykker Ole Brumm-dyna mi. Hemmelige barn er alltid en dårlig idé.

To hundre dager tidligere var enhver bevegelse forbundet med hvit magi som nå er like svart som framtiden. Alt vi vil er å vende tilbake, bli helhjerta rosa pantere igjen. Være evig vakre og ikke bare fortapte. Men det er umulig å snu når du sitter fastklemt i parforholdets knøttlille cockpit og har kræsjet jumbojeten inn i stueveggen.

De to kinobillettene fra romantikkens først pust som så søtt ble rammet inn – de er blitt til høstens første løvfall som ligger strødd utover et hvit teppe dekket av glass og blod.

Men når vi har noe å krangle om er kjedelighetens tomhet bortevekk og vi får muligheten til å møtes på nytt, stadig nærmere hverandre, som det er en vegg mindre mellom oss. Ethvert parforhold trenger en jumbojet i stueveggen iblant.