onsdag 31. august 2011

It's Always August under Your Arms! :p

MIND CLOSED DOWN

Strange knocking sounds from the basement storage room Sunday morning and he remembered nothing. It ran a river through him. Dark and deep. In the mirror, he got his nod of recognition and acceptance, but something wasn't quite in sync - something he couldn't grasp, yet somehow sense.



ENCRYPTING YOU

Tidal thoughts. Cloacal kisses, bombs, cannons and bells. A rude exit and a warning. A half-eaten genitalia rots in the sun. Ants, worms, ticks and lice. Tidal mind absorbs everything. A coating of unavailability colours sanity pale and washed out. Unreal, but effective. Encrypted. You distorted. I tear and drag your antenna and you murmur. You buy time with tears and patience. And it takes a lifetime to get to know oneself. Uncertainty, joy and excitement is monotone major hiccups with the outbreak of carnival sounds. Implication, clarification and confusion. Expectations and complications. A relationship with a bouncing ball with eyelashes and a crack. Tried to steal the spark of sun I seek, said it belonged to a stowaway.

BEEP BEEP BEEP

Destination. Association. Inspiration. Disorientation - scouting inwards. Distance and distraction. Life is dedication and the immense desire for a busy London of your hollow skull. They believe I spend all day sunbathing my hairy holes, but the truth is that I'm sitting in the basement with my legs crossed. Sharpen my knives and polish my guns, oh well symbolically, indeed. Waiting for signals to the GPS of my mind's snow-melting sorrow. Dreaming of menstruating hearts and falling skies, because without the clichés, I have nothing to live for.

PASSIONATE ZOMBIE-LIKE AND HUNGRY

Our quest for meaning and a sense of community connected by something deeper than sarcasms, superficial imagination and permanent boundaries. The flickering light in my eyes as I run through a forest alone. Viewing glimpses of owls flapping noiselessly and passing me by in the moonlight, like flickering ghost of a lost past of terror-like trauma and tranquillity. My breath, my heart, filling the silent forest. Ooooh, this is not an exercise, but desperation. Escape from myself, it's still working. It is time for the duel in the dust. Sunrise in a series of stars. All these unborn revelations. The force of my thoughts, a part of nature, dazzling adjustments on the run. I should never have given myself passionately to someone other than my inner owl. Orgasm. God. Lizard-face. Navaho. Alter grind. Everything is everything and we are all part of everything. Frog, frog. The dreams are all true. And life is a dream. Passionate zombie-like. I close my eyes and I close my ears, confine myself with lies about perfection. Unconditional love is just nice words on paper. Leather Holy and error-free from birth with a fictional life. Passionate zombie-like. How do I get my inner owl out hunting rodents?

I REMEMBER THE SMILING WORLD'S WOMB

I remember everything, all the sensations, evolutionary emotions, the wet, blonde hair, acrobatics from the ceiling, gasping windows, fragrances inside / outside, thoughts that floated and swam around in its own right, immediacy of the moment, the feeling of giving hell and bet all - magic, and sensitivity, as it was the first time it happened, the realization that there may be something new, something deeper, like I was a novice of another dimension, a new life, level two, violets in mind, disappearing, a playground for adults, a borderland between the two sexes, a universe of details, the slow and gentle, she said, the smiling world's womb, I remembered everything.

WHEN YOU TAKE YOURSELF FOR GRANTED

Croak, croak, nodding to life itself like a Teal,
croak, croak, all the bad memories go away,
when you take yourself out on the fan. Charmingly mad. Adders Eyes.
I took myself as poison and a garden-fairy brought me,
the foxglove, we lay illuminating in silence and saw ourselves,
disappear like an eternal memory, and time, the rotating spiralling pin within - of the very odyssey of life, curtsied to me. For the beauty of this country is that people who are nothing at all think they are.

A GREAT BIG BURGLAR ALARM INSIDE

I heard the painful sound of her shoes through the telephone and I felt like asphalt covered by tiny, effective nerves. I thought of hail on a window pane in a universe of intense, loud and empty echo. Unbearable crescendo of nothing at all. The suspicion that everything repeats itself and happiness, mating peculiarities and content persecute me.

I skip a burning hole of bitterness, then run zigzag between the rolling stones and blazing, red lightning bolts that rotates around my lemon-like life. Shivering grief of what comes next. It's been a thousand burglar alarms gone off inside me. And it never ends.

I heard the horrible click-clack of her shoes, but could no longer see her in my mind. It was as if she were a ghost now.

NEVER GOING BACK TO SPILDERHAUGVIGÅ

A strangling maelstrom of never-ending kisses, circular saw, meat grinder, safety fences. I can deal with multiple crises at once, but happiness is not one of them. The harvester of thoughts, waving to us all. It's with love like honesty, when it hits, it's so much that you become dizzy, nauseous, wanna take a shit in a bed of flowers. Waving besserwisser, baby, a straw of fascinating and troublesome desire, all or nothing, I'll never go back to Spilderhaugvigå, alive. Alive!

WHAT ABOUT SKELETONS

Wherever you are, you can get up. A dream for the future frog, every morning. Wherever you are, you can look up, and hope that someone looks down. Go for a stroll with your brand new turtle. There is something beautiful whatever meets your eyes and something really horrible to even it out. A dream of a stranger's future, every moment, it's after a full day and a whole night without people, apart from yourself, floating in mirrors, as fully as through a sea of fog. When the light goes out, you are at rest. No past, no guilt or skeletons in the septic tank. Can you see your thoughts? See them like diving Killer Whales in a swimming pool between the future and the past. Outside of yourself just go by. Far away from yourself under the pink clouds. Umbrellas disgust me - because I must be in love with raindrops (on my tongue). And the one who has both feet on the ground is the fencepost of oblivion. A yoga position from hell. It's the same where you are, I have no patience for anything other than inspiration.

EVIL MANKIND FROM OUTER SPACE

I've gone astray in Pride & Prejudice, as well as dreaming that I was Dorian Gray. Suppress or extend me. An evolution between us. I can stand everything in my secret place, as long as I am your hub. The art of black painting us all is forgotten long ago. Long may you run with the herds of Mayhem. The value of the minor's so clear to me. I am astray without daring everything I see. Blood on the teeth and under the nails. A detour to the abyss. People can not just die each time I entrust myself to them? Or whatever, spokesman of the suppressed turned to me, gave me the finger. I've gone astray..

AN ALLEGED EXORCISM

The dying angel and the body's useless fluid that seeps out, life itself seems immaterial, as the evil language endorsing the Blue Cross under the skin, hoping to crack, crater of death, the devil in a rotten stove linked to a soulless spiral of poor experiences and enormous loss, when you live in the memories of slag and drowning of folly and useless, bad conscience. Between inspiration and ambition, it makes my human weeping shell crack, but our strength is still our tremendous doubts. And our ammunition towards the dark past. The loved ones who never made it. How you wish you could've died instead of him or her. In the long run all is good, in some way, determined by the value of your actions. Life itself just is. Sebastian could have been everything he wanted to be, yet he vanished just like a stranger, became the martyr of my dreams.

WAKE UP AND DANCE!

Woke up without direction and a view across.
In vain, attempts at transformation - of indifference
which is actually disguised despair, keeps me alive and kicking,

and what does it mean, to host a ghost, I do not know any more, it is
nothing to strive for, without it, I walk two steps behind myself:
Breathe the man I that I call myself in the neck and cry kitty, kitty. No where to be found.

PERSPECTIVE, PERSPECTIVE

Hideous hindsight. All the good times I used up on
something I thought was worthless. Sing to me.
But that's what was most important. Sing me to sleep.
And I can never undo the pain that made me whole,
built me up again when I was in bits. Every morning now,
every wakening second.

I ENCOURAGE FUCKING FANTASTIC BREAKFASTS IN THE PARK

I went into a store and out on the street. A blue flower in her hair. Botanical machinery in the air. Flickering on a screen. They should fry him at the stake as a pig, she said, the angry lady. Oh, Sarajevo, Sarajevo, you have so much to answer for. Every damned dead person is still alive!

I went into an eternally empty park. Listened to Rick James even though my ipod was turned off. It felt so good to be on a romantic picnic with the Field fares and all my body-electronic lifelines spread out like molecules into the very air. I can deal with multiple crises at once, and happiness is certainly one of them. I may cry, but deep inside there's an ever-glowing core of wild euphoria.

A DRESS FOR ALL OCCASIONS

Blue-grey, pale, an inner meadow of carnations
fight with each other, cutting up clothes, is grey, withered and pale. I cheer for the dead.
Her boyfriend is dead. I cheer for the dead.
Winy flower petals, death, flirtatious glances,
beyond, below, where we live, make your life colourful
and valuable. I don't need proof any more. We must all hold hands.

EXPLODE THE ROCKS AND STONES UNDER WATER

Poet and prostitute. Jellyfish. Turn the rocks and stones under water into sand. We can change - if we want to, but we do not know to what. Chameleon Woman. Lizard. Alien. Emotive. It's a lie. Everything is closed to you. Cancer Woman. People are so quick to forgive. A hate-thing. We are all cursed, and blessed – the minute we were born. The human lobster. I can not enter to. Chameleon Woman. Lizard-Lady. Alien-Babe. Emotions. Captured. Stolen. Starfish. Break-in. Jellyfish. And the worst thing about being raped, is the guy out there in the living room fumbling with the guitar-intro to Nothing Else Matters ...

A PLACE WHERE ONLY WE EXIST – AT NIGHT - OUT OF TIME

I can memorize your topography in the dark, we soar over the waves in the sun that melts the morning dew on your blazing rocks, I look straight into you, absorbed like an insect in the flash light of the devil. Yet an explosion of enthusiasm and optimism, shared by the chocolate pieces of an eternal beginning of the erotic whirlwind-girl, finally, when everything begins again. A universe between us, an extra-terrestrial dimension to the meaning of life. A perpetual holiday where only we exists and nothing ever really happens, just is. What is what, the perfect? This is it. I wish. This is it. Do you think that consciousness has a crust that is woven in with these fossilized memories? As we sailed through the wave valleys and the over the wave tops like Storm Petrels through the night - around the world in half a year. But everything is so true and untrue at the same time with you.

TRUSTWORTHY

A life on the run / from the first impression / of myself. Disappeared into the moment and was born again / and new / and new / anew / ever anew. It is more difficult than one would think, to be rich and pretend you are poor. It's like carrying around a head of lead when you do not dare to trust anyone and doubt yourself / and all the editions of yourself. Completely / Blurred / Beautiful.

YOU ARE THE RIVER

The authorities should not put a stop to us. You are the river and I am the river into forever now, ever-lasting. There are mountains under the sea. Wild and kind. Wisdom in a drop of water. Everything in a new light. Clarity's path's threshold. The road is a river of rainbows. The days are river of orchids when you are here, but I wish I was less like a ghost and more like a man. Anyway, we'll make it, if only we could settle behind the same doors of our ocean shores, our melting selves. No more small-talk with the authorities.

INTERNAL HINDS

A touch, a string, a thought. Average
that does not exist. A pen, a friend, a guitar, a kick.

A brush, a stroke, one vote. The walls of my mind
and the head that no one can relieve. Halfway here, halfway there. Hope and faith - evaporate, to disappear. The heavy boots of a bent posture, everything and everyone live through me with a new garment of life. Average is not an option any more.

SO SLOWLY THE SLIME OF YOUR EYES BECOMES GALVANIZED STARDUST

Gaze into the darkness and see an invisible sun staring back. Come meet me.
Gaze into the darkness and catch a glimpse of yourself sitting on a chair. Release me.
How does it feel to paste the obituary in the diary. I look past them, they are almost as glossy pictures of me.

ENTHUSIASTIC FIREWORKS OF YET ANOTHER EVERLASTING EMBRACE

A thousand faces in a face. Molecules spin around in ecstasy seemingly aimlessly. Something is about to happen. A notice sensed somewhere in the air as the sensation of some invisible droplets far up there finds its heavenly target. I'm waiting for the earth to open up a smile and send out my tongue to say; howdy, you midnight cowboy. Empathy goes through the express-way of an embrace. But there must be something we do not know. A thread that keeps us close regardless of distance – perhaps we've all been here before.

WE ACTUALLY LIVE IN A SOCIETY

The truth is not always so spectacular. The heart is a cow. Change history. A creative deluge. Do we need disasters? Face to face with the options. A thousand points of views like waves under the invisible gridlock. Life-Changing fuss. Passion and madness. Glimpses of your real self, always hiding behind the dream of a breakthrough, reach out and get yourself hooked on reality. But we lie down, stretch out towards the light and fall asleep alone, morally retarded.

A LIFE-TIME SENTENCE IN THE K-HOLE

There was a man walking through the streets, and it looked like an invisible and elusive wind took hold of him from all sides, as if he were a bundle of twigs and leaves. The whirlwind inside of him increased as we stared at him.

Hanging priests in the big maple trees. Dangling like a pendulum wall clock. Twelve candles in a circle, flying upside down, created out of pure self-gratification and high opinions. Angels revenge. To be somebody's home, a cork when life is a chore. Snore. Snore. The human butterfly effect. Flap, flap behind your eyes. All revelations start with yourself and a bad idea. Be confident to whatever you mind. Cutting explosive revelation of unbridled enthusiasm and transparency.

Det Er Alltid Sommer Mellom Leppene! :-*

 (Sesongens bekjennelser som avløyser i grisefjøset)




«Jeg velger din munn
fremfor opium.»

Charles Baudelaire





<3 ALLTID SOMMER <3

De norske froskene overlever vinteren nedfrosset og når våren kommer, blir de opptint og begynner å leve igjen. <3 FroSk! fRoSk!! <3

VASKEBRETTPANNE

Denne fangarmen i blikket
er den like stram -
hver gang øynene vender
innover, for som marken i eplet
er det ikke tid til å sukke høyt
nok. Hvert sekund teller (når du drukner).

ALLTID STORM I KASTENE

Det føles slett ikke fortjent og du skal få igjen tusen ganger. Deprimerende deilig regnvær om sommeren som drypper ned i nakken, gjør meg forhekset og forkjølt. Det er på en vårlig grønn parkbenk jeg sitter glad-trist og angrende og venter på deg. Sydlandske bypark-pike, Karibien i dine øyne, stormfullt og hett om hverandre, du slipper alt som er der inne ut, gjør meg forelsket og forkjølt. Og etter at du har skjelt meg ut gir du meg kakao med krem og kyss i senga. Det føles slett ikke fortjent og du skal få igjen tusen ganger.

FEROMONER OG ASSOSIASJONER

Jeg er planlagt. Planlagt. Jeg er planlagt. Planlagt. Planlagt.
Jeg er ikke planlagt. Er jeg planlagt? Tenk om alt stoppet nå.
Eller startet. Er jeg planlagt? Jeg kan bli evig. Et evig minne.

Vi er så ulike, våre gener vil gi et genialt avkom. En varsler.
Eller er vi like, men likevel unike? Jeg samler trådene. Ytre, indre,
bevisste, ubevisste – tilfeldigheter – ruller dem til ei line,
fester kroker på dem, lar de flyte med strømningene festet til meg.

ET ANNERLEDES ALT

Briljante himmelsk blåøyde baby brente alle andre damer levende, og en sjonglerende sirkel av tilfeldigheter holder skjebnen fanget i seg selv, før alt siver ut. Det holder på å lukkes - det åpne såret, fra et fløyels-kyss, silkespinnende sfinks, forelska flamingoer som furasjerer på sukkerspinn. Min milde, men viltre og vilt fantastiske fønvind. Etter stevnemøtet så jeg bare henne. Blåøyde baby som brente alle andre damer levende, ble den lekreste heksen i mitt liv.

FRA HVERDAGSLIG STØY TIL DEN BIPOLARE ORKANENS STORMFULLE STILLHET

Det er på tide å dra (fra et stilletiende oppbrudd)
- tilbake -
til fortidens fyrlykt
for å slippe unna den urbane ensomhet.

Det er aldri for seint (eller for tidlig)
å sende et lys-rop ut i tåkeheimen og håpe på et
- tilbake -
fra den andre siden av havet, og da mener jeg
under. (Langt, langt under den psykotiske skypumpa sine nervøse rykninger og irrasjonelle sprell.)




AUTENTISITETENS OMVENDTE OVASJONER

(Dedikert til Haugesunds svar på Stephanie Szostak)

Ømhet og skjønnhet. Suicidal til frokost og manisk til kvelds. Det er faktisk mennesker inne i disse husene. Ømhet og skjønnhet, kjærlighetens herjinger, ei slibrig sexbombe står utenfor soveromsvinduet mitt og vil inn. Hun spiller på ei tam-tam tromme og uler vekselvis mot månen og mot meg. Innbilte ovasjoner. Et solens avkom er vi alle. Fra ospeløv til en myriade av gåsunger, kvelt av ambisjoner og lammet av sorg, når du arrangerer det praktiske ved en begravelse på ren autopilot. Skrelle ei appelsin for å kaste den veldig langt. Fange i ditt eget hode, fengslet i ditt eget hjem. En fremtid forkastet, en fortid fortiet. Og alle forstadier er blindveienes forsteder når du mangler autentisitet. Omvendt. Den lykkelige slutten er å gå videre (og aldri stoppe himmel-famlende opp).

KLEBRIG, ØMT OG KLAMT

Jeg fatter endelig poenget med noe tettsittende når man er ute og jogger.
Men jeg skal ihvertfall aldri teipe fast snabben mer :S

DEN NAKNE KONGENS FORTJENESTEMEDALJE I JERN OG METALL I NYE OPPLAG

Jeg er lei av gråstein og fløtemus med nagler, lakk & lær og det tanketomme trynet av anger som etterhvert kommer, rottegift, det universelle underlivets rosa hitlerbart, alt som ikke fungerer som det skal, men later som det gjør det, makkverk, hikkende brannalarmer, fem sammenkrøllete dimensjoner, sure sumpurskoger som fiser hvesende som slanger i solen, mat som er så smakløst ukrydret, alt annet enn kreativ klapping, livets umulige puslespill, lyset som går, rotter i veggen (hvisker forpinte kosenavn med stemte z-er), råtne egg som eksploderer, intrikate intriger på repeat, reklame, allsangens ekko av et hurrarop, en tilværelse basert på eller direkte inspirert av hotell cæsar, den sjelelige gonore, flatt dekk på skråplanet, eddikverdens vin diesel, sweet home alabama som saksedyrets egg i øret, svære saggete silikonpatter som bøyer på en båt, nordavind fra alle kanter, imbesille carli hagen, ja carli hagen som svetter som en gris på et kjøpesenter i haugesund (de aller fleste går forståelig nok forbi), ompapa, sarte livsliljer, stengningstider, aske i ølen, kakelotteriet, tiden som ikke reverseres, pulende skabbete katter og mongoloide piggsvin i garasjen som peser som ei sykkelpumpe natta lang, når du er fri med en historie som du ikke kan fortelle, tippelagets sørgelige grisevitser om lommebokas manglende skatter og utroskapets knirkende avgifter, nugatti som kokes i varmtvannstanken i tankene, dvaske arne scheie i bar overkropp i se & hør, melissa kristiansen i en kon-teiner, flørtende bananfluer i elliptiske baner på bombetokt, angelina jolie sine oppblåste lepper og stygge nase, og så STORE BOKSTAVER da, men «jeg blir aldri lei av deg og meg, jensy», så smask og dask, for morgendagen kan gå på repeat for resten av livet. Noen er bare født for å være spennende (det er bare forbokstaven).




ET MULTIPOLYMORFISK FORHOLD BASERT PÅ EN VIDT GAPENDE LIVMORAKTIG MUNN OG MILLIONER PÅ MILLIONER FORFRISKENDE SNØFNUGG

Hørte hva du hvisket bak min rygg – hvisk tisk!
At jeg var den desidert deiligste du hadde sett...
Men du hadde nok ikke tatt helt rett – hvisk tisk! (aldri mer tyggis på tissen)
Følte meg nemlig mer som en mygg. Fucked-up fantastisk...

Parasitten i meg så jo bare på deg som ei gigantisk bleikfeite, rosa melkeku inn i Stratosfæren, ikke sant, mister Kubrick?

DET STÅR SKREVET AT STJERNENE VIL SKREVE

Fra toppen av et tre ser jeg solnedgangen fra Várøy på Vibrandsøy. Det er nesten ingen som vet at vi har bygget ei kamuflasjehytte der. Det er nesten som da vi var barn på Flathaug på Bakarøy, bare at spretterten er byttet ut med telelinse og teleskop. Det seiler en stormfugl på stive vinger gjennom solnedgangen i Røværfjorden, vinden er ikke mer enn laber bris og havhesten lever ikke opp til sitt familienavn, det er det ingen som gjør. Og hvis jeg kunne velge vet jeg inderlig vel hva jeg ville valgt. Men det står skrevet i stjernene at vi må streve for å leve, og ha noe eller noen å dedikere alt til. Det ser jeg så klart fra toppen av et tre, at bakkekontakt også er noe å drømme om med deg.

FLODHESTER SOM VELTER OVER EN LAV SKO & EN VAMPYR SOM ER LILLEBO

Jeg har siklet og jeg har grenet for første gang siden jeg møtte deg. En deilig god kjærlighets-venn med sprikende bein som vinger og et hjerte av popkorn og smeltende smør som bobler som glødende titan. Men det er ingen som vet hvor noen er, fordi ingen er sammen. Og det har ingenting å gjøre med min mor, som falt over bord i min barndom. Jeg husker ikke henne som annet enn ei lillesøster jeg hele tiden måtte passe på. Hun gikk høyt på tå og holdt seg for ørene mens hun sang stadig høyere og anda høyere helt til hun lettet og ble til en prikk i luften som er tiden det tar på å bli brukt opp. Jeg leter alltid etter ei god mor, men ender alltid opp med ei som er prikk lik min egen. Stakkars far, han var også rar. Stakkars deg, som blir værende med meg.

FOR TREDJE DAGEN PÅ RAD FINNER JEG EI SVANEFJÆR I BLOMSTERBEDET

Balanserende på ei fangline
med knyttede hender – slår inn
usynlige vegger, forbanner lyset
som gjør alt usynlig i mørket, som lyden
av smattende ekorn på taket
holder meg fast rundt tommeltotten med de bittesmå hendene
og ser spørrende på meg med store, brune øyne.

Men i gyngestolen har jeg ikke tid for annet enn bølger og alderdommens brukne bregner.

EPILOGISK METAFORFJAMSET FORUNDRING

Skulle ønske jeg kunne se meg selv bedre, jeg har prøvd med å ta titusener på titusener bilder av meg selv, men ingen av dem ligner nok på meg. En dag skal jeg utfordre tålmodigheten min med å flytte til Essex og ligge i sommerhusets hengekøye og fabulere over den medisinske verdien av ego-sjalusien veksterlige støy. Så vil det vise seg om fingeren også har et hode.

VEDLEGG

Dag 1. Jeg står på trappa. Ingen sommerfugler i år, men mange svaler.
Dag 2. Jeg står fremdeles på trappa. Det henger et svart sjal over Charles Darwin.
Dag 3. Jeg står på trappa, ja. Plommene er grønne enn så lenge, men ikke så veldig lenge.
Dag 4. Ferdig! Det er nå en ny duft i huset og den kommer ikke fra det nye fugletapetet.

PS. Alt er fremdeles i bølger.



DET FØRSTE ETTERORDET

Jeg er så glad for at sex ennå ikke har blitt overflødig på noen som helst måte, men hvem vet, kanskje det blir det før vi vet ordet av det. Plutselig er det ingen som blir forelsket. Nei faen heller.

DET ANDRE ETTERORDET

Har du noen gang kjørt med en polakk som plutselig får fullstendig panikk og råkjører på feil side av veien, og når du etterpå går ut av bilen, som nå er helt kaputt, til din store overraskelse innser at du er like hel og i live? Det er vel da du får lyst til å gjøre alt det du alltid har drømt om, men aldri tatt sjansen på – men så, erkjenner du igjen at livet er altfor dyrebart og du låser deg inne og går aldri mer ut, selv ikke når frøken fryd forteller at hun vil bade med deg i Jettegrytå på Hagland i den blomstrete minikjolen hun hadde på første gang dere lå sammen midt i paviljongen i parken. Er det riktig: .....eller er det galt: .....eller vet du ingen verdens ting: .....(sett bare ett kryss). Kanskje vi trenger et lite klyp i armen hver eneste dag vi våkner? Men så lenge vi ikke velger er alt fremdeles mulig!

DET TREDJE ETTERORDET

Lære å svømme og aldri mer drukne.

DET FJERDE ETTERORDET (ER VISKET VEKK;)



tirsdag 16. august 2011

En kinofølelse av livet

INTRODUKSJON OG INTROSPEKSJON

Lot spindelvevet være og edderkoppene leve, men etter en stund merket jeg at det ble mer og mer spindelvev, og edderkoppene ble større og større. Og da jeg skulle foreta meg noe med problemet, klarte jeg ikke å røre meg. De kravlet nærmere og nærmere, ble flere og flere, og en etter en krøp de inn ørene mine, øyehulene mine, munnen min. Det var da jeg innså at jeg kanskje var ...

NÅR DU TAR DEG SELV FOR GITT

Kvekk, kvekk, nikker til livet som ei krikkand,
kvekk, kvekk, så er alle vonde minner vekk,
når du tar deg selv med ut på vift. Sjarmerende gal. Hoggormøyne.

Jeg tok meg selv som gift og en hage-fe tok meg med,
under revebjellene, lå vi i stillhet og så oss selv,
forsvinne som et evig minne, og tiden; en roterende pinne - i odysseen.

For det fine med dette landet er at folk som ikke er noe skal tro at de er det.

NEVER GOING BACK TO SPILDERHAUGVIGÅ

En malstrøm av altfor gode tanker, sirkelsag, kjøttkvern, autovern. En tennladning for tankene, vinkende til alt. Det er med kjærlighet som med ærlighet, når den først kommer, så er det så mye at du blir svimmel og kvalm. Vinkende til alt, besserwisser, baby! Et halmstrå av besnærende og besværlig begjær, alt eller ingenting, jeg skal aldri mer dra tilbake til Spilderhaugvigå!

UGLER OG BEKKASINER

Vestlandslefse til kvelds alltid iført grønn anorakk, forakter å treffe folk «live» og lever lykkelig for meg selv. Håpløs, sorgløs og svevende i det blå, med brune kordfløyelsbukser sykler jeg ut i lyse sommernetter og lytter etter fuglesangen; nattergalen, kjerrsangere, ugler og rikser (enkeltbekkasiner, dobbeltbekkasiner, trelerker og nattravner). Det er så ufattelig mye enklere å forstå hva en fugl sier - iforhold til et forvirrende menneske, som meg!

DET TÅREVÅTE

Gjensynet etter vi kom bort
for hverandre, de sa hun var blitt forledd og forkledd,
men for meg var hun avkledd, satt på fanget mitt,
blåste kjærlighets-hjerter gjennom
et kullfilter. Jeg følte meg ikke lenger utledd, de sa hun var forkledd,
men for meg var hun avkledd og livredd.

UTE PÅ ET JORDE

Kvikksølvet synker som en hampsekk med diamanter. Månesjuk en mandag i begynnelsen av mars. Verdens lengste pause varte et helt liv, alle forklaringer blir bare utflukter. Jeg har spurt meg selv hvorfor, men har ikke fått svar. Døden kan ikke unnskyldes. Fra talentløs til mindre talentløs, disse tankene, ute på et frostig og snødekt jorde lik noen spinkle rådyr som forgjeves forsøker å finne fôr. Jeg kan ikke være her, dette er ikke meg. Skjøre hensikter og tvilsomme sannheter opprettholder godfjottenes forføreriske slør av innbilning og projeksjon. All denne innbilte balanse har sannelig sin funksjon, men det som holder meg igjen, er meg selv.

EN FORKOMMEN FANGE FENGSLET I ET FREMMED LAND

Alle inntrykkene og forventningene får den utilpasse, fremmede fuglen til å gjemme hodet under vingen. Står på ett bein som en vadefugl i en sølepytt på betong, venter på flo og fjære på flyplassens rullebane. Hodet jamrer, men alt han får stotret fram er et lite pip. Kunne bare verden vært like enkelt tilrettelagt som Twitter eller Facebook, der er det så lett å interaktivere uten å miste pusten – for der trenger ingen møte de andres blikk. Det du vil er å se deg selv slik som andre ser deg, ikke slik du tror at andre ser deg.

DØD OVER ALL UBESLUTTSOMHET

Det tar så uendelig lang tid å finne ut av ting som haster, og det er da du deles opp, splittes mellom to helt forskjellige, men like riktige svar. To versjoner av deg som kan oppnå like stor suksess på ulike områder. Men så skifter du form og blir til en orm. Kneblet av dine egne ubevisste forsvarsmekanismer. Jeg vil red deg opp og riste deg, lufte deg ut og gjøre deg fluffy som ei ederdunsdyne, for du kan ikke lenger være passivt betatt av alt. Havsula stupdykker rundt i soverommet ditt, det knitrer i skallen. Sædscellene er som små, søte og salte sild i stim. Innsikt, utsikt, oversikt. Sikten er ustadig, men sannheten er foran deg som en omvendt skygge - som et usynlig lys.

ØYNENES ATOMBOMBER

De kvitrende tidstyvene. En himmel av bombull. Tungenes tornado, månelyset under hennes bluse, orakelbaby, anemonemunn, det er ikke all skjelving som ikke er bra, vaginaens wunderbaum, solstrålelepper, kjærlighetsstien som veiviser. Jeg bøyer av for meg selv. Et par timer under huden. Bingo! Bergtatt av ei døgnvill springfjær lik ei opptrekkbar sirkelsag – av silke.

LEI AV Å LENGTE ETTER DEG

Den multimetafysiske romantikken. Hver natt drømmer jeg at du drømmer om meg. Tornerose, rosehode. Hver natt berører munnen min munnen din. Leppenes lengsel henger igjen hele dagen. Du er et ? & et =. Mystisk og utilregnelig. Når jeg lukker øynene mine ser jeg det for meg da vi møttes sist. Omslynget hverandre. Ildrødt i natten. Boblende hjerter ut av oss, en evig gnist oss imellom– en direktelinje fra deg til meg og en påtrengende påminnelse om noe mer. Det var helt magisk, du er helt magisk. Jeg blir aldri lei av å lengte etter deg (i skogen på Varøy).

HIPPIENES HØYBORG

Hun banker aldri på døra, går bare rett inn, har alltid med et par flasker chilensk rødvin, setter seg ned, får meg til å plapre i ett sett, jeg aner knapt hva jeg sier, føler at jeg ikke puster, men fniser, aner ikke hva som foregår, hun elsker leiligheten min, sier stua mi er et kult-museum, hippienes høyborg, jeg føler meg som en ridder, en ridder av vinyl, og rødbrun blomstertapet, hun danser så skjørtet blafrer og platespilleren begynner å stamme av blysel.



FRA STRØMPELESTEN TIL HÅRTUSTEN t-C

Jeg husker alt, alle sanseinntrykkene, følelsene, det våte, blonde håret, akrobatikken fra takbjelkene, vinduet, duftene innenfor / utenfor, tankene som svevde og svømte rundt i seg selv, umiddelbarheten i øyeblikket, følelsen av å gi faen og satse alt - for magien, og varheten, som det var første gang det skjedde, erkjennelsen at det var noe nytt, noe dypere, som jeg var en nybegynnere i en annen dimensjon, et nytt liv, level to, fiolene i sinnet, jeg-et som forsvant, en lekegrind for voksne, et grenseland mellom to kjønn, et univers av detaljer, slow and gentle, sa hun, smilte verdensvant, jeg husker alt.

LIK I LASTEN OG SKJELETTER I SKAPET

Samme hvor du er, kan du stå opp. En drømmereise til fremtiden, hver morgen. Samme hvor du er, kan du se opp, og håpe at noen ser ned. Det er noe vakkert i det meste og noe grusomt for å jevne det ut. En drømmereise til en fremmed fremtid, hver morgen, det er etter en hel dag og ei hel natt uten mennesker, bortsett fra deg selv, svevende speilblank, likefullt som gjennom et hav av tåke. Når lyset går, står du i ro. Ingen fortid, ingen skyldfølelse eller skjeletter i septiktanken. Kan du se tankene? Utenfor deg selv går du bare forbi. Fjerne skritt fra deg selv under de rosa skyene. Paraplyer hater jeg – fordi jeg elsker å se på himmelen når jeg blir våt. Og den som har begge beina på jorda står stille. En yogastilling fra helvete. Det er samme hvor du er, jeg har ikke tålmodighet for annet enn inspirasjon.

ABOLUTT ALT

I dag har jeg lyst på alt
som ikke er mitt
og jeg vil gi det til deg,
urokråka mi, for jeg har allerede gitt deg alt som er mitt.
Tilogmed alle mine tårer – av glede og bare gråt.

Jeg vil bli gammel med
meg selv, gi meg beskjed
om hvor vi står – om vi forstår.
Kanskje er det plass til oss begge i hverandres liv?
Kanskje gjør vi hverandre om til et bedre sted å være?



BLÅVEISENS INNERSTE VESEN

Trendtullinger, spekulanter og drittsekker overalt! Triangulære meheer. Og alt vedrørende verdenssituasjonen kan spores tilbake til naboene: Egoistiske løgnaktige fjompenisser, blottet for humor og varme. Gidder ikke engang å strekke ut ei hjelpende hånd til en åndskrøpling som meg. I dag er alle forbanna idioter, men i morgen vil de være elskelige tufser. Nåvel, egentlig beskriver jeg bare meg selv, men det har du vel allerede forstått?

SÅ DU MENER AT JEG ER SÆR?

Jeg kaller meg selv for autisten. Teller ting, det er det jeg gjør. I så mange år har jeg telt trekkende trekkfugler at det kan virke som magi, at jeg automatisk ser at det er 482 fugler i flokken og ikke 481. Det er en umåtelig stor glede å se på bildene jeg har tatt av flokken, telle for hånd, dobbeltsjekke at det er nøyaktig 482 individer. Men jeg teller andre ting også. Edderkopper, biler, narkomane, trær, damer, brennmaneter, drinker, skyer, steiner, orgasmer, filmer, sigarettsneiper, brødskiver, sekunder og regndråper (som faller i en fart på 9 meter per sekund). Autisten, sier jeg til meg selv, hvorfor ble det slik at jeg skulle bruke opp tiden på sånt? Vel, jeg er lykkelig så lenge jeg får telle – men som jeg allerede har forklart, så teller jeg egentlig ikke. Jeg bare registrer ting, nærmest ubevisst, konstant, gjerne samtidig som jeg snakker med noen eller skriver dette her. Det er 13 bananfluer i rommet og det ligger sju halvråtne druer et sted. Om ti timer er det 48 fluer.

DØR UTEN IDEER

Et vindu mot verden, avgrunnen og paradis. En dør til ditt hus, din foreløpige hage. Brune skuldre, bønnestengelen gjennom betong. Ei revebjelle full av eksos. Pen på avstand i små doser, et helvete ellers. Det er en kniv stukket ned i ei blomsterpotte i loftsvinduet. En meget kortvokst herremann hengte seg der for 57 år siden. Verden var annerledes da, men den var også eksakt lik som nå.

JUNO

Jeg har gått under jorda. En baby er ikke alt. Hva er i veien? Dere prøver ikke hardt nok. Jeg er en planet. Du er så ung. Connie Island Baby. Hva har du gjort? Jeg har tenkt.

LANGEMANN MED HÅNDJERN

Natten er så kort, kysset er for kort,
livet er kort og punch-linen er kort.
Men du er lang og det er penis er også.

Og hver gang jeg er på toalettet skriker jeg høyt.
Min poetiske penis er et troll.

ALLE HAR EVNEN TIL Å KURERE SEG SELV

Vet du hvorfor du er her? Vet du hvorfor du er her? Vet du hvorfor du er her? Tiden virker ikke, på meg. Men jeg fant det jeg lette etter, dessverre. Helt fanta-fælt. Og jeg holder det ikke ut. Den merkelige følelsen av å være savnet. En reise inn i det hemmelige verdensrommet i hodet. Ingenting forsvinner. Ingenting.

TILBAKE I LØVEBURET

I det øyeblikket hun gisper, er jeg henne, inni hodet hodestups bølgesjel virvelvind sammenkrøllet, føler alt som om hun var meg.

DØDSDOMMEN

Når det skjer, i ettertid. Vi trodde vi skulle dø, så det gjorde ikke noe hva vi gjorde. Alle disse betingelsene og konsekvensene. Sånt er det å være nøttete. Denslags. Og atter en gang er vi fanget i løveburet, på ubestemt tid, du sier du kanskje har fått dødsdommen, jeg sier du skal drite i alt som kan dra deg ned, for ting skjer og noen ting er det ikke noe å gjøre noe med. I det øyeblikket hun gisper, er jeg fremdeles henne. Det kan vi aldri angre på eller rømme ifra.



NÅR DU PRØVER Å OPPRETTHOLDE DET BESTE I LIVET & FÅR DET ALLER VERSTE MED PÅ KJØPET

Lykken er et kadaver i bakspeilet. Glede er et strev og et sprikende skrev. Avslapning er for døde dyr i veibanen og livet er en trailer med tomgods. Horisonten er et fjell og tid er en prikk i en prikk i en prikk. Det føles faktisk fint, foreløpig.


FOR MEG SELV ER SANNHETEN LIK MEG SELV

Lyset er sterkere,
over broa er det borte.

Det er trygghet i frihet
å vite at alt er ett og alene.

Alle skyggene har liksom sine egne sjeler, det er her jeg vil være – når løvsangerne plystrer flørtende - på vei hjem (til meg selv) med en brennende visshet om at takknemlig lykksalighet er en del av alt.

ET STED I TIDEN

Huset er som ei seilskute, det knirker og knaker, like før masta ryker, vinden uler og jeg har gjemt meg i kahytten, hører på bølgene. Tiden er inne for å stoppe tiden og aldri tape mer tid. Husfar i boblebadet. Skyene skifter ustanselig. Fy faen, jeg røykte faktisk opp alt lysergsyredietylamidet. Overalt ligger det råtne brune snegler i full oppløsning etter å ha blitt krydret med havsalt. Påvirket, alltid påvirket av alt, men selvlært, alltid selvlært. For ingen er interessert i å hjelpe deg når du har gått for langt. De er redd for det som ligger under stien.

ET OVERRASKELSESLØST LIV ER VERDT INGENTING

Et overraskelseløst liv er verdt ingenting. Sommerfuglene daler engleaktig nedover meg, men alt annet enn andaktig. Føler meg voldtatt av dyna og kvelt av puta. Spiddet av varmestrålene og lyset. Taket lugger hvert av kroppens hårstrå og veggene klemmer meg hardere og hardere. En abort av et forhold. Gulvet klorer min rygg og luften lammer meg. Mørket mørbanker meg, trekker neglene ut millimeter etter millimeter. Jeg innser nå at jeg prøvde å forandre henne og ikke omvendt. Den erkjennelsen er en vond velsignelse. Jeg skulle aldri begynt å samle på sommerfugler, men skyer. Alt det vakreste er alltid bak øynene.

EN KINOFØLELSE AV LIVET: DET ER FRA DYPET JEG KALLER DEG KJÆRE

Et tutende esel i det fjerne. Livet er en kino og jeg hater filmer uten happy ending. All denne «Fy faen, eg e så forelska atte eg holde på å svima av». Syntes ikke det var så lurt, men det gjorde hun. Det hender at jeg betegner livet som noe likt journalistisk frihet i grenselandet mellom fantasi og spekulativt vrøvl. Cannabisrøykende kroppsbyggere stjeler statuen av jomfru Maria utenfor den katolske kirka og plasserer den på soverommet for å få ereksjon med kona. Det er fra dypet jeg kaller deg, kjære. Detaljene varierer i betydning, nettopp som du, og alt – som er. Håpløst tåpelig og usikkert. Skiftende. En ring betyr ingenting (hvis du ikke har utviklet evnen til å være alene).
 
NEDFOR OG UTENFOR MED UTELIGGERNE

En forstyrrelse i meg som art. Jeg sov på fortauene for de fortapte og lå med hjemløse jenter som ikke hadde vasket underlivet på flere år. Hver dag stjal jeg smågodt fra barnehagebarn og jeg vasket bil-vindus-ruter i rushtrafikken i storm i desperasjon. Fant hvile på en kanonkule i fart. Hele tiden tenkte jeg på da jeg ikke ukevis var en kommende far. Det eneste jeg har igjen etter henne er en ondartet svulst i sjelen. Jeg møtte ikke opp på jobben jeg fikk og jeg ignorerte studieplassen på universitetet og ga faen i leiligheten på Grønland. Hele tilværelsen så jeg i tunnel-syn, virkeligheten ble et stadig blassere minne og jeg kunne ikke finne fotfeste noe sted – snublet som en boss-sekk ned livets titusen trappetrinn. Det var ganske trist, men jeg fikk mange nye venner for livet.

(Nå vet jeg Rødsprit-Johnny sine innerste hemmeligheter og vi har begge vært på fest hos Lars IvAr.)





GIFT MED EN MASSEMORDER

Mitt liv var meningsløst, helt blottet
for verdi og fullt med hat. Jeg var en kokende kaffekjele som kokte
over hver gang jeg så en mann. Og det brennende vannet og
kaffegruten var gift. Helt siden jeg som et barn ble tuklet med har
jeg sverget hevn over alle menn. En etter en har jeg lokket dem til
sengs, og etter sexen som alltid har vært utilfredsstillende, har
jeg skutt dem med pistolen i nattbordskuffa. Førtisju menn. Men
hvorfor? Det gjorde meg ikke tilfreds, bare enda mer avstumpet. Jeg
vet ikke hvorfor det ble annerledes da jeg møtte Jens. Han er
spesiell, både hard og skjør på en gang. Så alle menn var ikke
svin allikevel, jeg hadde tatt feil. Angrer jeg? Hver dag og natt
hjemsøkes jeg av desperate blikk før kulen knuser kraniet, men det
føles ikke som meg. Det er nesten som jeg var en annen, en jeg var
fanget inni, et monster og en massemorder uten annet motiv, enn at
menn er svin.
 
Første gang jeg møtte Jens var en
torsdag kveld på en brun pub i Vauxhall i London. Det er alltid slik
at det er jeg som blir sjekket opp, men denne gangen var alt
annerledes. Han smilte og holdt døren oppe for meg på do. Vi
vekslet ingen ord. Senere så jeg ham sitte alene ved et bord ved
vinduet innerst i hjørnet. Han leste en bok, drakk kaffe og cognac.
Tippet han var rundt 25 år, to år eldre enn meg. Beskjedenhet har
vært min last, men ikke i kveld. Han nikket at jeg kunne slå meg
ned, men var ikke særlig pratsom til å begynne med, men hyggelig og
entusiastisk. Øynene hans var som uoppdagede solsystemer for meg,
iris så rett og slett ikke engang ut som noe i vår ordinære
Melkevei. Kall det magi, for første gang i mitt liv ble jeg
forelsket – ved første blikk. Det hadde ikke ant meg at jeg kunne
føle noe annet enn hat – så overveldende, blendende positivt, en
indre rus, latter fra hjertet, ekte glede. Dette er nok en
selvfølgelighet for deg, men for meg var det starten på et nytt
liv, eller at livet mitt endelig begynte. For jeg hadde levd i mørke,
hele min fortid var som et mareritt.

Da neste dag kom med et nytt
forunderlig lys inn hotellvinduet hans, hadde vi elsket hele natten.
Klokken halv ti sjekket han mailen sin og leste noen nettaviser. Han
kom tilbake i senga og krøp inntil meg. Holdt rundt meg, kysset meg
og sa at han måtte være gal som følte seg så trygg med en
massemorder. Killer-Bitch, som media har døpt meg. Han hadde nettopp
lest om mine bestialske udåder, og sa at etter den mest fantastiske
natten i livet hans, så gjorde det ingenting om jeg drepte ham, men,
føyde han til, «jeg har en sterk mistanke om at du lar meg leve,
baby». Dette var den aller første mannen som har overlevd å ha
vært intim med meg. Wow. Jeg vet det høres sjukt ut, at det er helt
sjukt, sjukt, sjukt. Men dette er min historie, jeg forsøker ikke å
pakke noe inn. Sier det bare som det er. Jeg må være gal. Det er
ingen unnskyldning for at jeg drepte alle de uskyldige menneskene.
Hva forventet jeg av dem? En grunn til å rettferdiggjøre drap? En
eksplosjon, fyrverkeri og supernovaer? Jeg vet ikke. Følte meg bare
kald og mekanisk da. Jeg ville at de skulle føle akkurat som jeg
følte det. Død.

Nå er jeg rede til å ta min straff.
Det er derfor jeg skriver dette her. Senere i dag skal jeg melde meg
på politihuset. Det er så mye som har skjedd, sju måneder etter at
jeg møtte Jens. Vi har giftet oss, reist rundt på rømmen, gjennom
byer, over vidda med telt, og med tog fra Kina til Russland. I magen
min har jeg en baby. Den kan ikke bli født til en ustabil, skiftende
tilværelse fra sted til sted. Alle de drepte menneskene kommer aldri
tilbake, men mennesket i meg har kommet tilbake, eller fram, jeg vil
bli en del av samfunnet, og bidra, ta ansvar. Resten av livet må jeg
leve med mine utilgivelige synder. Massemord. Hvordan har jeg gjort
meg fortjent til en hjertestor gullklump som Jensemann? Den vakreste
mannen jeg har møtt. Han elsker meg og sier at han ikke kan dømme
meg for annet enn det jeg har gjort mot ham. Gitt ham kjærlighet
slik som han har gitt meg. Han vil vente på meg, støtte meg og være
der så mye som er mulig. Barnet vårt vil få en fantastisk far, og
et monster til mor. I mitt hjemland, USA, vil jeg bli dømt til
døden, og det er det jeg fortjener. Men som hustruen til Jens er jeg
også norsk. På egne vegne kan jeg ikke be om å ikke bli overlevert
til mitt fødeland, for de kriminelle handlingene jeg har gjort mot
menneskeheten kan ikke straffes nok. Men likefull må jeg få lov til
å be om nåde når det gjelder mitt barn og dets aller høyeste
elskede far. Jeg kan aldri gjør rett hva jeg har gjort utrett, ta
tilbake de liv jeg med ondskapens pust har blåst ut, men jeg er full
av fortvilelse, anger og skam.

© Jensemann «Tchu Tchu» Fuglesang.

OM SKRIBENTEN AV DETTE NOTAT

- Hvis noen ser på meg, sperrer jeg opp øynene og hveser: "jeg er forkledd!"

- Jeg skriker høyt hver gang telefonen ringer.

- Jeg ommøblerer stua hver dag og later som jeg ikke kjenner meg igjen når noen kommer på besøk.

- Jeg insisterer på at vennene mine bruker både fornavn og etternavn når de snakker til meg.

- Jeg spyler alltid toalettet tre ganger, teller høyt.

- Jeg lager voldsomme spastiske bevegelser nå og da. Hvis noen påpeker det, sier jeg at jeg ikke aner hva de snakker om.

- Det hender jeg roper "BØ!" så høyt jeg klarer og later som om jeg blir veldig skremt selv.

- Ofte stiller jeg meg ved et lyskryss. Når det blir grønt, skriker jeg: "AAARGH!! øynene mine!"

┌П┐(◣_◢)┌П┐