Jeg skriver episke dikt om luftens ballerinaer: Svalene som skjærer gjennom luften & nesten snitter min lange nesetipp. Ingen leser meg.
Unntatt
du.
Jeg
har blunket med stjernene og fotflørtet med kloden. Ingen har
svartnet av sjalusi.
Utenom
du.
Jeg
har pløyd åkeren i mitt sinn og sådd sjelen min på ny hver bidige
dag, latt meg spire fra rennesteinen av min fortid til stjernene av
min fremtid. Ingen bryr seg.
Bortsett
fra du.
Og jeg. Drar du virkelig damer på dette selvopphøyde, selvsentriske svadaet?
SvarSlett