GJENOPPSTÅTT

 

Nå i min splitter nye ungdom er jeg villig til å la meg selv spire ytterst på en gold og øde fjellskrent. Jeg trenger ikke annet enn utsikt til en regnfull og ustadig verden som holdes i live av lys, men det er likevel i det uutgrunnelige mørket under meg at jeg finner min magi.

Gjenoppstått strekker jeg meg lengre.

Før hadde jeg nok valgt å bli værende i den tankeløse trengselen av ei blomstereng i en dyp dal. Visnet hen og blitt ned-trampet og knekt som én av mange.

Nå er jeg mutters alene, men mye mer lykkelig enn på lenge. Jeg kan helt tydelig og klart se meg selv utenfra – før var jeg fullstendig inntullet i tåke, nesten lik en kokong eller en mystifistisk mumieutgave av meg selv.

Men gjenoppstått strekker jeg meg lengre.

"I don't hate people, I just feel better when they aren't around" (Charles Bukowski).