INGEN OG ALLE

Han har sin egen hjemmeside, men intet hjem å gå til. Ingen seng. Ingen ting. En omstreifer uten fast bopel. 

Han har så mange venner på Facebook, men ingen venner i virkeligheten. Før eller siden vil den skjøre illusjonen om fellesskap og mening slå sprekker. 

På Internett virker han tilsynelatende som stabiliteten selv. Men sannheten er at han rakner, faller fra hverandre. Blir mindre og mindre biter av det han engang var. 

Snart er han kun et minne, og en utdatert side på verdensveven. En som ingen og alle kjente. En mislykket mann, eller en mann av en mislykket tid.

INKOMPATIBLE HJERTER

Når det gjelder meg selv kan jeg ikke si at jeg er særlig oppdatert. For jeg finner ikke lenger tid til å studere meg selv som før.

En liten halvtime foran speilet pleide å gi meg ekstatisk lykke, men nå er jeg bare opptatt av å betrakte deg – bakenfor sjelens smeltende speil.

Du er derimot håpløst og brutalt avvisende når det gjelder muligheten for å laste meg ned, oppgradere og defragmentere meg. Du sier at vi ikke er kompatible og er redd for at det vil føre til en fatal kortslutning.

Men alt jeg vil er å bli kortsluttet med deg.

GJENOPPSTÅTT

 

Nå i min splitter nye ungdom er jeg villig til å la meg selv spire ytterst på en gold og øde fjellskrent. Jeg trenger ikke annet enn utsikt til en regnfull og ustadig verden som holdes i live av lys, men det er likevel i det uutgrunnelige mørket under meg at jeg finner min magi.

Gjenoppstått strekker jeg meg lengre.

Før hadde jeg nok valgt å bli værende i den tankeløse trengselen av ei blomstereng i en dyp dal. Visnet hen og blitt ned-trampet og knekt som én av mange.

Nå er jeg mutters alene, men mye mer lykkelig enn på lenge. Jeg kan helt tydelig og klart se meg selv utenfra – før var jeg fullstendig inntullet i tåke, nesten lik en kokong eller en mystifistisk mumieutgave av meg selv.

Men gjenoppstått strekker jeg meg lengre.

"I don't hate people, I just feel better when they aren't around" (Charles Bukowski).