SWEET STALKER

 
Jeg skriver episke dikt om luftens ballerinaer: Svalene som skjærer gjennom luften & nesten snitter min lange nesetipp. Ingen leser meg.

Unntatt du.

Jeg har blunket med stjernene og fotflørtet med kloden. Ingen har svartnet av sjalusi.

Utenom du.

Jeg har pløyd åkeren i mitt sinn og sådd sjelen min på ny hver bidige dag, latt meg spire fra rennesteinen av min fortid til stjernene av min fremtid. Ingen bryr seg.

Bortsett fra du.

TYNGDEKRAFTENS ETTERRETNING

På ei grein i plommetreet sitter jeg og spiller på nylongitaren min med ei løkke rundt halsen. Supermånen gjør noe med meg.

Melankolsk magi. Tyngdekraftens etterretning. Og all min aversjon mot offentlig smiling.

For det har vi ingen grunn til. 

 

INGEN OG ALLE

Han har sin egen hjemmeside, men intet hjem å gå til. Ingen seng. Ingen ting. En omstreifer uten fast bopel. 

Han har så mange venner på Facebook, men ingen venner i virkeligheten. Før eller siden vil den skjøre illusjonen om fellesskap og mening slå sprekker. 

På Internett virker han tilsynelatende som stabiliteten selv. Men sannheten er at han rakner, faller fra hverandre. Blir mindre og mindre biter av det han engang var. 

Snart er han kun et minne, og en utdatert side på verdensveven. En som ingen og alle kjente. En mislykket mann, eller en mann av en mislykket tid.

INKOMPATIBLE HJERTER

Når det gjelder meg selv kan jeg ikke si at jeg er særlig oppdatert. For jeg finner ikke lenger tid til å studere meg selv som før.

En liten halvtime foran speilet pleide å gi meg ekstatisk lykke, men nå er jeg bare opptatt av å betrakte deg – bakenfor sjelens smeltende speil.

Du er derimot håpløst og brutalt avvisende når det gjelder muligheten for å laste meg ned, oppgradere og defragmentere meg. Du sier at vi ikke er kompatible og er redd for at det vil føre til en fatal kortslutning.

Men alt jeg vil er å bli kortsluttet med deg.

GJENOPPSTÅTT

 

Nå i min splitter nye ungdom er jeg villig til å la meg selv spire ytterst på en gold og øde fjellskrent. Jeg trenger ikke annet enn utsikt til en regnfull og ustadig verden som holdes i live av lys, men det er likevel i det uutgrunnelige mørket under meg at jeg finner min magi.

Gjenoppstått strekker jeg meg lengre.

Før hadde jeg nok valgt å bli værende i den tankeløse trengselen av ei blomstereng i en dyp dal. Visnet hen og blitt ned-trampet og knekt som én av mange.

Nå er jeg mutters alene, men mye mer lykkelig enn på lenge. Jeg kan helt tydelig og klart se meg selv utenfra – før var jeg fullstendig inntullet i tåke, nesten lik en kokong eller en mystifistisk mumieutgave av meg selv.

Men gjenoppstått strekker jeg meg lengre.

"I don't hate people, I just feel better when they aren't around" (Charles Bukowski).

EVIG FORNYBAR LYKKE

Hver bidige dag gisper jeg

for hvert eneste vingeslag jeg ser,

blir lamslått av lykke hver eneste gang

jeg hører et

pip.

I hodet sier det pip, pip, pang!

Jeg finner meninga med livet i fjær.

Og innerst inne vet jeg

at jeg egentlig er
en av dem.

Pip, pip, pang!

Siste kapittel i Sagaen om min Smerte

 PUSTER MEG I NAKKEN

Kjønnsdriften tar knekken på meg fordi jeg

er eksponert for kjærlighet med

Sjøltillit som et bosspann.

Men kjærligheten puster meg i nakken...

En mørk morgen vil du finne meg og tro

at noen kastet meg ved en feil, men nei.

Jeg valgte selv å bli boss. Et søppelhjerte.

 
DET FOREGÅR NOE RART I NABOLAGET & VI HAR RETT TIL Å VITE HVA

Jeg har sett så mange galninger stå utenfor det huset og gaule, men aldri sett noen gå inn. Det virker som det har gått sport i sprenge postkassen og jeg har flere ganger sett at folk med kneggende latter har stukket av med søppelbøttene. Og selv om det er tilnærmet lik null sannsynlighet for at noen åpner døra, så står det likevel mindre oppegående mennesker der i timesvis og kaster stein på ruta. De nekter simpelthen å gi opp! Det er rett og slett ytterst bemerkelsesverdig. Hvorfor vil de inn der, er det et harem for homser?

Om nettene kommer det masse rare lyder derfra og det er allslags farger kan jeg se gjennom ripene i blendingsgardinene. Er det et slags en-manns diskotek, mon tro?

En gang kunne jeg ha sverget på at ei kattugle satt der inne og ulte høyt i flere døgn, det er helt sant. Og han som bor der ser ut som en syttenåring, men har bodd der siden syttitallet. Det er helt sprøtt. Kan det være en slags forskningslab?

FORBEREDT PÅ DET ALLER VERSTE

Det gjør så svimlende vondt når hun stikker sprøyta i meg. Blodet bruser med ekspressfart gjennom hjertet og opp blodårenes motorvei til mitt dunkende hode.

Kniper øynene igjen og kaldsvetter. Sprøytespissen graver rundt under huden min, det er som den vet hvor det gjør mest vondt. Hun merker at jeg er intenst uvel og dytter de duvende brystene sine inntil meg for å berolige.

Jeg forsøker å tenke på bompibjørner og vil ikke vite hva som foregår når hun er inne i meg, lirker seg rundt. Er det bare på måfå? Nei, hun er tross alt profesjonell. Likevel gjør det så vondt. Men det nytter ikke å bite tennene sammen når du er hos tannlegen.

ET ENDELØST INGENTING OG ET EVIG ALT

Et par regndråper danser breakdance i brisen,
de skinner så forunderlig fint gjennom fullmånelyset
i morgendisen, er de kjærester?

Det er som selve månelyset siver ut av meg og jeg fanges
i fornemmelsen av å gå fullstendig i oppløsning. Spres for vinden.
Settes sammen igjen og gjenskapes. Bli til ingenting
og samtidig alt, som pulevenner: En frodig oppblomstring
på ubestemt tid.

Men i morgendisen og gjennom månelyset
er sjelene deres kjærester.

«There is only one day left, always starting over: it is given to us at dawn and taken away from us at dusk» – J .P. Sartre.

 
LYSET INN I MITT LIV

Det siste decenniet gikk jeg rundt i ring uten å tenke, over summen av alle forandringene til det verre. Men en dag da jeg var løst fri fra meg selv og alle mine hverdagslige og forblindende ritualer, da så jeg det: Hele mitt liv hadde sakte og sikkert blitt isolert av digre betongbygg som skygget for sola og sjøen. Usle og bleke kontorrotter i kommunen hadde stjålet utsikten og lyset inn i mitt liv. Signert tusenvis av byggesøknader i blinde.

Det fikk meg til å tenke på makrell i tomat og et liv in limbo i en hermetikkboks. Hvem er det som vil bo sånt? Dette er egentlig blitt et moderne slumstrøk fordekt som et hipt og urbant bomiljø. Billige betongbygg selges for en formue til lettlurte og imbesille gjeldsslaver.

Nå er det ikke lenger noen tvil. Jeg forlanger å ha det bedre og skal flytte: Bytte fyllefanter og nonstop drillboring med fuglesang og innhøsting av poteter på Pers småbruk med Balder.

TIDLØS IGJEN

Når du mister fotfestet i tilværelsen – svever i det fri,
og er både død og levende på samme tid.

Tidløs og et unntak i et umulig møte med evighetens
søte lepper.

ALLE MINE VENNER ER VANDALER

De er meget mislykka mennesker og triste tapere som i mine øyne er både muntre, vellykka og tilfreds. For de er jo eksperter! Yrkesglade banditter og beundringsverdige voldsbaroner med unik spisskompetanse og høy anseelse.

De er vennlige vandaler og riktig trivelige rabagaster (som du riktignok ikke bør bøffe – om du vil ha ørene dine i behold).

Ærlige, rettferdige og stolte skurker, uteksaminerte med toppkarakterer ved et høyt aktet universitet i kriminalitet. Åna & Ila er deres svar på Harvard & Yale.

Du, derimot, er en taper i deres øyne. Kunne knapt knabbet man-bagen til en blind og lam fjant av en mann!

MUMLING I MØRKET

Det kommer mystiske mumlelyder fra mørket. Kan det være sprellemannen Alexander som har gått seg vill i inngangspartiet igjen? Jeg skrur stereoanlegget med fuglesang på fullt og tenner på flomlyset i gangen. Da innser jeg at det nok bare er meg.

Kanskje jeg burde bevege meg mer ute blant folk. Det er to måneder nå siden sist jeg gikk ut og så dagslys. Men jeg klarer fint to til om jeg vil, for det er ganske koselig å sitte i mørket og mumle med seg selv.

«If you are lonely when you're alone, you are in bad company» – J .P. Sartre.

OLJE-EVOLUSJON

Oljesyke nordmenn med flere sugerør i statskassa per innbygger enn noe annet land, har ikke ett sekund glemt hvor de er skapt: Dype sprekker under havet i evig mørke. Her oppe i dagslyset hører de ikke hjemme, de er griske, oljedopa og døende. Oppfører seg som dypvannsfisk på land. Biter infernalsk i blinde etter alt de kommer over. Fatter ikke verdien av frisk luft.

Før krøp dette folkeslaget fram fra dype sprekker i et goldt, karrig landskap – det gjorde dem hardføre og jordnære. Måteholdne. Men disse nordmennene har forvitret under jorda nå og er presset sammen som døde trær under trykk.

Så hvordan vil de kommende landsmenn se ut når oljen tar slutt? Kanskje satser de alt på millardindustrien turisme med fristende slagord som: «Norge gir deg et minne for livet. Kom og besøk våre oljetilgrisede fjorder og spis vår oljeforurensa fisk!».

FRA BLEIKMYR RIDESENTER TIL OPPGANG B I KOMMUNEGÅRDEN

Jeg så en dop-dealer dele ut sigarer og whisky til sine beste kunder i desember. Jeg har har hørt at den samme dop-dealeren skal lodde ut en helaften med seg selv; en bedre middag og et teaterbesøk.

Hun har vært ei hestejente hele sitt liv, fra ridesenteret på Bleikmyr til oppgang B i kommunegården, så kriminelt sexy at jeg har begynt å kjøpe små poser med brunt pulver fra Afghanistan bare for å møte Berit.

EKSISTENSEN EKKO

Når du løper for livet fra ingenting, og du har lært deg å støte vekk alt omkring deg. For det er bedre å gjøre det selv, enn å la omgivelsene måtte ta belastningen med å gi deg opp.

Fortært av Fortiden, tygd opp. Konsumert av Verden, spyttet ut. Et løpebåndsliv rundt og rundt i ring. Det er den bankende, pulserende smerten ved å være til. Eksistensens Ekko. Den indre klapperslangens fandenivoldske livslyst og det uutgrunnelige mørket som sluker hvert åndedrag. Og de løgnaktige minnene om uimotståelig søte markjordbær fra barndommens evige somre.

Men tidløs og løsrevet fra fortiden, forminskes frykten for alt, lik strippende kalkuners fjær som ribbes med erfarne fingre. Likevel løper du for harde livet, for å løpe er alt du har lært deg. Løping i mørket er alt du kan.

Men frykt er i bunn og grunn kun et valg, fordi fare finnes overalt. Det siste kapittelet i sagaen om din smerte er skrevet når du løsriver deg fra den aller største fare; deg selv.

«Everything has been figured out, except how to live» – J .P. Sartre.

DET ENESTE JEG FORBINDER MED BARMHJERTIGHET ER DRAP

Det har oppstått ei mental sperre mellom oss selv og samfunnet vi lever i. Det kan kalles ei boble, men jeg foretrekker ordet bunkers. Absolutt alle er altfor intelligente til å være så tragisk tilbakestående. Viva idioti! Det er gått inflasjon i skråsikker egoisme. Fri flyt av forstand! Viva overskudd av velstand! La oss være alene i hver vår bunkers og bombe alt rundt oss sønder og sammen. Usynlig sjeler som fryser så sakte fast til et seil over himmelhvelvingen. En usynlig krig mellom oss. Krigen om grådighet. For et overskudd av velstand gir det motsatte av velstand.

En elskelig liten by med oppblåste, uelskelige mennesker. Det er barndomsbyen min som formes av mennesker uten omtanke, tillit eller perspektiv. Altoverskyggende engasjement for kortsiktig gevinst når det gjelder de altoppslukende, egne interesser. Empatisk avstumpede mennesker som utgjør et brorskap av ondskap, en maktelite i styre og stell. Fra et borgerlig bedehushelvete til ei bare blå politisk sekt. Det er byen som vil at du skal mislykkes: Der hvor den som ikke lever opp til selvopptatte idealer er per definisjon en taper utifra personlig inntekt, formue og konsum. Solidaritet på tvers av artsspekteret utallige generasjoner fram i tid, det regnes som naive drømmer i et håpløst sentimentalt sinn. Men grådig evneveikhet og mangel på samfunnsansvar, det vitner om en ambisiøs streber som fortjener finansiell suksess og regnes som et menneske med personlig suksess.

Et empatisk perspektiv er ikke verdt en bunke med sedler, men kan gi deg fred i sinnet og god samvittighet, nettopp det såkalte vellykkede mennesker savner mest når livet ebber ut. At de ikke gjorde nok for å gi verden videre i bedre stand.

«I suppose it is out of laziness that the world is the same day after day. Today it seemed to want to change. And then anything, anything could happen» – J .P. Sartre.

NABOLAGETS NIRVANA

Jeg fikk en ellevill innbydelse. Og vill av begeistring rev jeg av meg klærne og løp - himmellykkelig og lystig, glinsende svett og glisende - gjennom hagen og over plenen, med endeløse ekstatiske sommernetter i blikket.

Det duggvåte gresset lå som en levende villig vulva under mine nakne tær og den antennbare og altoppslukende stemningen av blårosa erotikk lå som hypnotisk smog av trolldom over nabolaget. Månelysets laserstråler ville vise vei som landingsstriper under hennes myke mage, for i natt stod det sannelig skrevet s*e*x* i stjernene. Hurra for det magiske øyeblikket når drømmer går i oppfyllelse, når den håpefulle maskinen til en forplantningsdyktig mann omsider møter ei sprekkeferdig underjordisk elv i et evig ørkenliv.

I et gravitasjons-løst byks svevde jeg som i tranedans over hekken til henne. Nabodama, hun som alltid bruker å sende meg fristende og hemningsløst grådige blikk – nå stod hun naken på balkongen og viftet på stumpen for meg. Dette var universelle signaler som det er umulig å ta feil av, direkte flørting som er identisk for alle seksuelle vesener i dyreriket.

Så jeg klatret lik en apekatt i døds-flukt med en lystfølelse som i sin fysiske form kun kan beskrives som et dirrende drillbor eller mekanisk spett.

Det uendelig vakre, lekre, lange og smørbukkrøde håret hennes blafret frimodig i brisen og hun var så definitivt den rake motsetning til en ustabil blautfeit kvisete gris med bart som jobber som flaggmann på Aibel. Og da sikter jeg – som du sikkert forstår – til hennes ekstremt lite tiltalende samboer. Men hun bodde nok bare her med ham for å komme nærmere meg.

Allerede på ti meters hold kunne jeg ane den underlige og opphissende odøren av reker, eventyr og safran fra heksegryta inni den boblende vulkanen under hennes vidunderlige venusberg. Ei dampende dyp og trang grotte som ei jettegryte i en trollskog.

Mellom sødmefulle og saftige skamlepper flakset det en endeløs strøm av flaggermus i ei lang snor som var festet fast til selve månelyset, fullstendig forhekset som meg, i en brennende lengsel etter å gjenfødes i det sorte hullet av en frodig sump av sex.

Liljekonvaller, vannliljer, nøkkeroser, myrull og mose. Nabolagets naturperle, var hun. Et sted du må oppleve før du dør. Nabolagets nirvana, var hun også, der hvor du blir født på ny.

Men vel oppå balkongen fikk jeg meg et lite sjokk. Det gjorde nok den ekle kakerlakken av en mann som sto skjelvende bak gardina og stirret vid-øyd og nervøst på meg. For det jeg med mine egne øyne så tydelig hadde sett at vitterlig var ei naken dame, ja det viste seg visst å bare være ei badekåpe på ei klessnor – og den vinket ikke til andre enn vinden.

Situasjonen ble om mulig enda mer irrasjonell, for jeg måtte jo få litt utløp for min frustrasjon, så derfor brølte jeg med nesevingdirrende røst: «LUREMUS, LUREMUS!» til naboens klesvask. Og bak gardinene så jeg dem begge og jeg kan sverge på at de stirret skrekkslagne på min ganske så upassende ereksjon.

Vel hjemme begynte jeg å fundere på hvordan et eventuelt besøksforbud vil fungere i praksis. Hvis jeg ikke kan bevege meg nærmere enn 100 meter til naboene, så blir grillsesongen i hagen litt amputert... :/

KJÆRLIGHETEN, KJEDSOMHETEN OG ET SMELL

 

Nakne føtter med rosa lakk beveger seg målløst sikksakk over vegg-til-vegg teppet. Formodentlig tilhørende ei imaginær ballerina, en tistelsommerfugl i virvelvind.

Det nærmer seg. Slutten. Når kjedsomheten setter inn. Aldri mer skal hennes nakne bare kvinnetær klore istykker Ole Brumm-dyna mi. Hemmelige barn er alltid en dårlig idé.

To hundre dager tidligere var enhver bevegelse forbundet med hvit magi som nå er like svart som framtiden. Alt vi vil er å vende tilbake, bli helhjerta rosa pantere igjen. Være evig vakre og ikke bare fortapte. Men det er umulig å snu når du sitter fastklemt i parforholdets knøttlille cockpit og har kræsjet jumbojeten inn i stueveggen.

De to kinobillettene fra romantikkens først pust som så søtt ble rammet inn – de er blitt til høstens første løvfall som ligger strødd utover et hvit teppe dekket av glass og blod.

Men når vi har noe å krangle om er kjedelighetens tomhet bortevekk og vi får muligheten til å møtes på nytt, stadig nærmere hverandre, som det er en vegg mindre mellom oss. Ethvert parforhold trenger en jumbojet i stueveggen iblant.