Armbåndsuret mitt er en løgn
for det sier ingenting
om hvor evig Ett Eneste Sekund kan være.
Lykkelig matt etter ei eventyrlig natt har det hendt
at selve Tiden har kilt seg fast helt uanfektet
av alle verdens klokkers bedrøvelige marsj.
Og nå som jeg har vært der, vil jeg bestandig være – tidløs,
bortreist med et nirvana i minner, på permanent piknik i paradis,
fordi jeg nekter å gå meg vill igjen; i et urverk av løgner.
(Det er den draumen) OM Å BLI ET MENNESKELIG VARP!
Fra utsiden ser jeg innlevd ut,
levd i. Lyset er på, men
ingen er visst hjemme nå?
Det
er en mental muldvarp som har overtatt meg – en mørk passasjer som har
gravd ut et tomt hull i sommeren av mitt smil, og sølt mareritt om
"menneskehetens koldbrann" over hele mitt legeme. Brettet ut
perspektiver som er uendelige!
Forlatt fra utsiden, vind-forblåst, ødslig og tilsynelatene ødelagt. Forvandlet til permanent taiga og permafrost.
Men under overflaten er det full aktivitet:
Høyspentledningene
over hjernebarkens bratte berg gnistrer av storslåtte visjoner om
altruistiske heltedåder, og gjennom blodårene går det et endeløst
samlebånd av mirakuløse løsninger for menneskeheten, det er som et
gullegg-klekkeri av framtids-entusiasme.
Men
jeg aner at den indre muldvarpen vil vende seg mot meg, tvinge meg til å knefalle for entropien
og bli uhelbredelig misantropisk. Menneskevond, med et brennende mareritt om olje og kull som
menneskehetens koldbrann.
Muldvarpen min kommer til å få se noe som den ikke skulle - eller burde - ha sett.
Kanskje forstå noe som ikke kan forstås.
BEAUTIFUL I BUTIKKEN
Enigmatiske
tilstander under et usedvanlig besværlig ærend i mat-øyemed. For det
var der jeg møtte Beautiful, i matbutikken, hun som smilte med
fangstråler til meg og tok et himmelsk jafs av ei dryppende saftig fersken i oppsiktsvekkende slow-motion, akkompagnert av (høyst sannsynlig innbilte)
godlyder som fortonet seg som en psykedelisk symfoni av erotisk
smatting, lykksalige godlyder og fornøyde sukk. Det glitret som i en
klisjeaktig modellreklame fra hennes drue-aktige lepper, så
innbydende, så uimotståelig fristende. Og tilskueren til alt dette;
meg, så mystisk lik en måpende og ensom astrofysiker vitne til et
forunderlig kvinnevesen fra Verdensrommet.
Den
smeltende ispinnen langsmed frysedisken, det var meg, mo i knærne i
møte med Beautiful i matbutikken. Beautiful som sendte meg et
gnistrende blikk mens hun målløst la uhorvelige mengder med søt
sjokolade og klissete snacks i handlekurva si.
Kanelbrun-vakker
ved krydderhylla og i ferskvareavdelingen. Hele det støyende syttende
mai-toget av pensjonister forduftet for mine ører og øyne. Lokalet
begynte merkelig nok å minne mistenkelig om en radiator, en vaskemaskin,
eller et romskip på kollisjonskurs mot Venus.
Alt
var helt klart og likevel så svimlende uklart – bare Beautiful og meg
igjen i matbutikkenen, nakne og innsmurt i pesto og chilisaus, rullende
rundt mellom paller med ti tusen liter eplejuice (som faretruende var
iferd med å eksplodere i vegger og tak).
Så
på grunn av slike distraksjoner har jeg nå sett meg nødt til å skrive
handleliste. For kona mi setter lite pris på at jeg kommer tilbake fra
butikken tomhendt og splitter naken med en knivskarp dunst av pestosex.
 |
| Et maleri som plutselig åpenbarte seg på internettet, og på mange måter illustrerer hvordan tilværelsen arter seg for Jensemann Fuglesang. |
