mandag 7. januar 2013
Narkodealing nå og da.
søndag 6. januar 2013
En Espen Askeladd av Hjerter gjør nye Misantropiske Oppdagelser: Jensemann Fuglesangs «Peregrinus». ('En Fremmed').
“How undisturbed, the sleep of the foolish.”
― Philip K. Dick
LIVET ER ET SURREALISTISK SIRKUS
Samme hvor mye jeg hytter mine hender mot himmelen, så gestikulerer bare Gud tilbake. Ikke ett ord, ikke ett grynt. Kun femi-bevegelser fra en blind, døv og stum dverg i klovnedrakt. Men siste ord er ikke sagt.
LYKKE ER SYNONYMT MED TØRST
Fra knusktørre sprekker i skapdøra skinner de svette strålene fra ei skjult og sjenert sol. Sosial samvittighet er et utrydningstrua fenomen. En gang vil jeg redde verden, men i dag har jeg nok med å luke i livets blomsterbed. Tankene om prinsessen var et pledd for meg, men ble atter en gang til en rakett for romantikken. Og etterpå fløt de rundt i romantikkens livbøye i 36 sure måneder. Jeg forblir en Peregrinus for alle.
Det eneste jeg virkelig ønsker, er en cheerleader i livet mitt. Mer romantikk – mindre dramatikk og knivstikk.
(Men verden vil aldri reddes så lenge jeg hviler over den som et spindelvev himmelhøyt i sommerbrisen. Det er en tid for alt og alt jeg har er tid. En dag vil jeg åpnes opp, da henger alt klart. En luke til 31:01. For Himmelbjergets betongkapitalisme er det samme som kriminalitetens romantikk. Et ormebol av forskrudde motsetninger. Men å vinne usynlige medaljer i hverdagen, det er det jeg vil, for det er de som henger høyest og samtidig er tyngst. En dag vilt alt åpnes opp og da er jeg klar for sjelens føydalisme).
Et forseggjort liv. Et varmt liv, men minst mulig klamt. Et liv fullt av vakre feilskjær. Solnedganger som bølger frem og tilbake i de bittersøte minnene, skvulper nedover hverdagene som friskt og mildt sommerregn. Alle sjansene med vilt uberegnelig utfall. All den frydefulle idiotien som du lærer deg å smile av. Og det beste i livet er å ha noe som er ditt; som du kan dele med andre. Noe som er deg. Et forseggjort liv som er fullstendig-gjort av alt sitt besynderlige og mirakuløse potensiale og dermed perfekt, fordi det har reist seg fra usynlige ruiner. Noe for seg selv i eksistensen. Og med den uutømmelige livskvaliteten i enhver brennende blue master følger jeg retningen den peker ut for meg.
MITT LILLE BREIFLABBHJERTE
Det ensomme og egoistiske ekornet vil klore seg ned gjennom taket med de bittesmå klørne sine og sette seg lykksalig på mitt hode.
Det musestille politiet kommer til å knuse døra mi med en rambukk, for de er ulykkelige og trenger nærhet og kos.
Breiflabben som svømmer rundt i det mørke havet av mitt hode vil presse seg ut av fjeset mitt.
Men samme hvor mye de prøver, så er det ingen som får røre meg – fordi jeg er min egen skygge nå, og ingen skal få temme min indre og endeløse og grenseløse drivkraft. En regnskyll av biffkniver drypper ned på gjenferdets gjenferd. Mitt hjerte er akkurat så stort som det må være.
DEN GODE KØ
Vi er ikke mennesker mer, men maneter; driver rundt i grumsete hav-masser, uten viten og vilje. Det blir meningsløst å klamre seg til hverandre, vi er redusert til klamme og tilfeldige berøringer med ubevisste lengsler etter den gode kø; skylles på land, bli til vann på brennende sand.
Men i et isberg kan vi leve evig. Og meningen med livet er at det ikke er noe mening, annet enn tilpasning til elementene, klar for tilfeldighetene. For vi kommer aldri til å kunne tvinne hverandres mentale hender mer. Vi er ikke lenger mennesker, men maneter.
«Humans have de-evolved into useless beings»
― Jay Kay Warbling
EN RENNESTEINS-SAFARI MED RENNESTEINSFANTOMET
Det tok omtrent ti sekunder og tre meter før et fastlenket blikk fra himmelen i hennes øyne ble til et hud-sprekkende helvete i Haugesund. Mellom-menneskelig fysikk er et fascinerende og undervurdert fenomen, lik et himmelsprekkende nordlys mellom oss under de rette forhold. Krateret etter kjærlighetens gnistrende komet, hvilket er avgrunnen under min og din livslinje, det er den evige trusselen om umiddelbar utryddelse eller nytelse, ved en høyst usannsynlig tilfeldighet: Sommerfugler i blikket og såpebobler i blodet.
Dette kokende havet i mine blodårer bruker meg som gissel i alle avgjørende og livsbejaende anledninger. Det er ikke lenger sannsynlig å slentre gatelangs uten å bli gjenkjent på denne forblåste grå knatten ved verdens ende. Hver eneste sosial sammenheng ender i et tafsende jafs. Det er ikke lenger et valg å være usynlig, men likevel er jeg et spøkelse hvor enn jeg er. Og alle mine tanker og alle mine bevegelser er fristelser fra ende til annen. Jeg tar fart og stuper ut i rennesteinens Venezia. Sex er ingen eksakt vitenskap og arkeologi i sjelen avdekker flere spørsmål enn svar. Det er nesten alltid mye bedre å være en ildsprutende orgasme enn et avskyelig orakel.
Alle linjene er opptatt,
alle linjene til det indre
er brutt, opptatt av andre enn meg.
Det har blitt så mange psykotiske mus i mitt hus.
GIRAFFHALS & VINGER
Verden er ei kokende heksegryte av hviskende vesener som lister seg rundt og smuglytter, det var i hvertfall det hun hvisket i øret mitt. Kunne hun være ekte? Kryssøyet og lykksalig sank hun sakte ned fra taket som en fallskjerm for meg. Blafrende blomstrete kjole som var selvlysende og med ett usynlig. Regnbuen i hennes skritt gav hans poetiske penis både vinger og giraff-hals. Det fikk være det samme. Hun vil aldri bli bunkersen i ditt liv.
2 MUSESKRITT MOT FREMTIDEN OG 1 LØVEHOPP TILBAKE
En grotesk barnehage av døde spøkelsesbarn. Der er jeg både bestyrer og assistent for mine sorger. Et punkt i meg som er en flekk som ikke kan fjernes eller fortrenges, et lite hull som lekker luft ut av livets ballong. Følger meg overalt, blinder meg, tærer på de slitte øyeeplene, farger alt ubestemmelig grått og fullstendig ute av fokus.
Med gnagerskritt mot fremtiden som du vil befinne deg i mens du lengter etter å gro vinger som kan bære alle dine drømmer – det er når du bare ser det aller beste, men går glipp av det som ligger bak og bortenfor; himmelvelvingen som vrenger seg på innsiden.
ET LITE ÅR ALENE på Røværsholmen fyr, med øynene oppslukt av havgapet, svart kaffi ved soloppgang, og smaken av salt sjøluft, silhuetten av stormfugler som for et lite øyeblikk er fanget av det flommende skinnet fra fyrlykta. Når du elsker med ensomheten, dyrker den som den skatten frivillig ensomhet er. Munter melankoli, en tristvakker tilværelse bortenfor det rådyre, billige forbrukersamfunnet bestående av hjemløse og meningsløse mennesker i luksusleiligheter de ikke har råd til. Jeg lever drømmelivet som er hundre prosent ekte fordi det er et liv med bare meg. Det er sjøsprøytlykke.
JEG TENKER tilbake til hvordan livet var da fyrstasjonen ble opprettet i 1892, hvor mye kunnskap vi har ervervet oss og samtidig hvor lite vi har lært. På toppen står jeg av det 13,5 meter høye rødmalte ståpejernsfyrtårnet med en tårnfot av huggen stein som opprinnelig stammer fra steintårn som ble revet ned på Lista fyrstasjon i 1873. Utsikten er spektakulær, både utover mot horisonten og inn i mitt eget liv. Sjøsprøytlykke.
EN SAMMENSPLEISET FLOKK med spekkhoggere blunker synkront til meg mens jeg speider utover og inn i; blir i ett med evigheten. Stillstand som er i konstant bevegelse. Frihet mellom bølgene. Lykken er å være foruten forstyrrende avbrytelser fra artsfeller som kjeder seg. Og kjedsomhet er et sikkert tegn på at du er et uvirksomt og ubrukelig vesen. En million mennesker orker ikke seg selv og gir opp livet hvert eneste år. Bor du i en by stiger sjansen for at du blir en av dem. Sjøsprøytlykke er den eneste medisin mot et fremmedgjort liv.
NÅR ALT BLIR HALVHJERTET
Hun vurderte fordelene og ulempene med livet og med meg
og seg selv. Jeg vant. Hun tapte. For Livet
er det som det alltid har vært. Hun elsket meg og hatet seg selv.
Fortært levende av lengselen etter skjønnhet som ikke visner.
Det er alltid det samme.
For det hjelper ikke å strekke seg etter stjernene
men det er bedre enn å bare stå i ro og glo.
Det eneste som nytter er å lytte etter ensomhetens morsesignaler
under huden, og riktig nyte seg selv i det skjulte.
BREV AV MIN NAKNE APE
Jeg har fått mange brev fra min mor. Fra de vakreste dager til de dypeste daler. Overraskende selvmordsbrev på kjøkkenbordet og harmdirrende dødsbudskap på dass. Men mamma stakk ikke av, hun valgte den seigeste døden som finnes. Men egentlig finnes hun ikke mer. Og for meg er alle dager bonusdager nå.
KLAPP ALDRI EN KLAPRENDE KLAPPERSLANGE MED KORT LUNTE
Ei innbitt kongleplugg klamrer seg til "dørhåndtaket" mens tannpirkerne i huset "tvinner" hender og får den blodige bismaken av tiden som er forbi. Noen får både tennene og nesetippen sin klippet av. Det finnes en klaprende klapperslange med kort lunte i oss alle som venter på å bli klappet.
BITRE FALLITTER
Når de beste av oss blir levende døde taler av hat
og bruker oppgulp som livsgnist lukkes ikke alltid døren
for vennskapet, men blir likefullt en lidelse. Sirupdøden, det også.
For å leve må man lære seg å elske sin fiende og hate sin nærmeste.
VENTENDE VARME SOM VENTER OG VARMER DE SOM VENTER
Jeg våknet og var hjemme
i paradis våknet jeg og var hjemme igjen
– og ikke lenger underveis. Så jeg løp tilbake
til et tidligere stadium med det sammme
KANSKJE DU ER HJERNEVASKET DU OGSÅ?
Kjære skygger, vær så snill å følg meg trygt hjem. Det er en Peeping Tom i himmelen som smugtitter på meg. Jeg aner stadig hans nærvær. Vidunderlige hverdagsvandringer langs byens indre kai blir ødelagt av en mysende skjeggnissejævel i ei rosa sky.
Undrer over hvorvidt jeg har tilbrakt halve livet i underbevisstheten til et annet menneske. Eventuelt noe halvt umenneskelig vesen. Og fremtiden er en fjær i hatten for alle.
INGENTING SOM ER EKTE
Det finnes forstyrrelser for alt og hun hadde de aller fleste og var min største. Til slutt ble jeg også hennes. Hun ville rive hodet av meg, sparke det til helsikke, se det bli knust i alle regnbuens farger mot den harde og iskalde muren som er hennes liv. Selve ensomhetens slott, det er der de lever, de som ikke kan gi. Og det er der de deletrengte vil trenge inn. Edens have av våre naive drømmer.
Men sannheten er at alle gartnere kjører bulldosere, for det som er vakkert i våre øyne er en kunstig illusjon. Forestillingene er fanghetter for et lykkelig liv. En eksotisk og velfrisert park uten stedegne arter, er fattig og falsk natur.
Du lar deg alltid påvirke av noe du ikke er. Det er da du forsvinner for deg selv, blir formet om til ingenting som er ekte.
Hun skrek at jeg var lik bæd meskalin lengden, at jeg var rottegifthest og at jeg dessuten lignet en feik crystal metamfetaminforelske. – Du ække mer enn en jævla hallis! Blue Rain! Smack! Meska! Makka! Moffe! Ice og horse i rævva!
Jeg fatta nada hva hun kaklet om, trodde først hun kalte meg en hallik, men forstod omsider at hun besatt avanserte kvalifikasjoner på høyeste ekspertnivå når det gjaldt slang om ulovlig rus.
Det viste seg at kjæresten min var selvstendig næringsdrivende og drev en illegal hjørnesteinsbedrift innen salg av tung narkotika. Alle de barske og supersnuskete mannfolka fra motorsykkelklubber på Stord og bakgater i byen, som bestandig drev og banket på døra og vekket en vill, morderisk sjalusi i meg, de var hennes private narkoklientell. Alle blåmerkene på armene hennes skyldtes slett ikke at hun hadde kræsjet med bord, vinduer og vegger. Alle pengene som lå sammenkrøllet i trusene hennes i kommoden, under vasken og inni puter, det var omsetningen til en liten lyssky bedrift.
For henne var jeg en kjedelig og lovlig rus, mens det egentlig fortonte seg motsatt for meg. Kanskje like greit at de observante politivennene mine fattet mistanke under vår faste poker-kveld. Narkodama mi var nemlig blitt uforsiktig og hadde glemt å rydde opp etter dagens narkokos. Det stod sju blodige sprøyter i dartbrettet på veggen i kjellerstua. Til slutt fant de drugs for en gateverdi på tretti millioner kroner i tørketrommelen vår. Det var helt vilt (for det var hun som var Peregrinus, og ikke meg). Jeg måtte innlegges på sanatorium etter dette og bearbeide meg selv, for det var så vanskelig å takle at jeg er en magnet for hemmelighetsfulle, kriminelle kvinner.
Hodelegen min sa at jeg måtte lære meg å elske det usedvanlig ordinære og bli mer fargeblind i valg av make. Men det var jo nettopp det jeg hadde gjort, trodde jeg.
«A thousand burglar alarms have gone off inside me».
― Jay Kay Warbling
ET LIV TAR MANGE GENERASJON
De flyktige dagene som kommer ligger under ei heldekkende nagl over mitt lilla legeme i et ømt nødbluss-ende liv på sparebluss.
Jeg må være og er en erigert utpost innover og utover, ellers er jeg intet annet enn ei blåmanet for havet. Men det er ikke alltid like lett å realisere seg selv når en har så mange likhetstrekk med et eldgammelt sagn.
Fremtiden er slem, fordi den vil verken være min venn eller bli med meg hjem. Så jeg må klare meg alene, med fagre frøken Fantasi. Tjuetre milliarder hjerneceller er havnet på avveie.
Likevel er fremtiden svært langt unna i et evolusjonært perspektiv.
INGEN FÅR LOV TIL Å ØDELEGGE IDYLLEN DIN: MAKT TIL EGEN MÅLESTOKK
Skremme henne vekk, drepe for en asiat i nøden, slike ubevisste valg man tar. Men ingen fikk lov til å ødelegge gleden hans, selv om det neppe var noe særlig igjen av den. Alt han ville var å være noen sitt banebrytende og eksentriske mesterverk. Men et så snevert uttrykk skal det mye til for å møte, for en blodfan i en forlatt fabrikk i en frareist by. Jens & Florence. Sprengstoffpoesi i blikket og mellom beina. Sosiale blindveier, bare sosiale blindveier. Du skulle aldri ha begynt på en sosial budrunde i blinde. Men det er det som gjør det nam-nam å leve. Mot til å være seg selv.
«We all have people in our lives that will tell us that what we love doing is pointless. Some will tell you that be yourself is impractical, some might say that activist is not a bankable career. There are those people that will tell you that you're not good enough to make it. They'll ask you, "What's the point of going for it if the possibility of succeeding is low?" They will tell you to stop imagining and will advise you to settle onto something that you can be great at, even if you don't like it; even if it makes you unhappy. Keep away from people who try to belittle your ambitions. Small people always do that, but the really great make you feel that you, too, can become great.»
~ Mark Twain
NYTRAKTEDE TANKER FRA EN SEPTIKTANK
Gong, gong! Kirkeklokkene som ringer dommedag inn er et ragnarok av bråk. Djevelens diskotek ved morgengry under hodelokket kan knapt kalles for rabalder, men noe som minner mer om millioner med marsjerende maur (som later som de lister seg). Er alle disse morkne og sentimental-ambivalente drømmene kun et djevelens lettsindig karneval, eller et akk så villedende narrespill?
Fullstendig forskrekkelse til frokost med forkvaklet forstoppelse i alle fintfølende forventninger og forskrudde ambisjoner. Det drysser revnende salte isflak av sårt sandpapir ned fra de bratte åssidene i spiserørets svimlende utedass. Hjernens skyskraper-organ er et løgnaktig korthus. Hodeløs og helt avsindig til lunsj, desperat frustrasjon blir til flekker på veggen og blåmerker i viljen. Det serveres mild og mør misantropisk melankoli til middag, og til kvelds venter en rykende fersk, altoppslukende og hysterisk imbesillitet. Kvikksand av oppgitthet. Den larmende julefreden får aldri nok oppmerksomhet og fortrenger alle gode tanker. Julastyret – jula-uhyret!
Det marsjerer en hel hær med trans-seksuelle engler gjennom hele desember. De spiller ikke på harper, men dårlig samvittighet. Erke-engelen svinger ljåen over livet mitt, snaubarberer sympatien min. Og lykken ligger snøftende under et møllspist kistelokk.
EN GODTROENDE OG LITT TRIST OPTIMIST (skrevet i en gyngende lugar under himmelen)
En evig trafikkork av sørgende som skal begrave sine små tårer og stjernespirer. Tilfeldighetens bøddel står som en dørvakt foran det perfekte liv som visner hen. Himmelen er en løgn, alt jeg tørstet etter ble en illusjon. Når du bruker tusen år på å tenke gjennom noe som er så latterlig opplagt. Jeg kan ha forvekslet smerte med galskap. Drømmen om å være oppriktig og presis, men å bli ubestemmelig flakkende. Godtroende og trist. En sprettball av lidenskap. Overlykkelig, ekstatisk og intenst forlatt i seg selv. Når umiddelbarheten fører deg bak lyset og du lurer deg selv, men aldri gir opp. Lar tvilen komme kjærligheten til gode.
DE FJERNE GALAKSER HAR NOK ANDRE TING Å TENKE PÅ
Jeg fikk ingen overdådig og spinndyr julepresang fra Universet, men en liten hilsen på himmelen i kveld. Et god tegn, med litt godvilje. Noe å tenke på når alt virker latterlig. Jeg fikk ingen julegave fra Universet og Kosmos i år heller. De fjerne galakser har nok helt andre ting å tenke på. Men jeg fikk tross alt en aldri så liten hilsen – som jeg har gjemt bak øyelokkene til det rette øyeblikket. Når jeg er klar for å fortsette ferden, vil jeg få et minne for livet. Men vil bare stå stille og stirre.
HANGGLIDING MED DEG
Mellom ytterpunktene svinner jeg hen. Men med ståpels i løse luften har jeg funnet et nytt hjem med hvem som helst som deler sin oppdrift og lar meg kretse over livet – og ikke lar meg ligge blind, forlatt og forpint under det; som en seksuelt tortuerert slave fastlenket til det iskalde betonggulvet i en bekmørk krypkjeller der dørene er støpt igjen, og selve håpet dirrer innspunnet i et edderkoppnett. Peregrinus må lære å fly.
NÅR DU MISTER HERREDØMMET OVER DEG SELV (og skriver navnet hennes på veggene i fyllearresten)
Du gjorde dette mot deg selv og nå er du alene, det er det de sier og det er det som skjer. Komplekse og inkompatible sjeler. Peregrinus er evig alene med alle, for alltid beklemt bak en selvfølgelighet. Noen ganger glemmer jeg at jeg ikke er to hundre tonn og blir overrasket av min egen letthet – men det er sjeldnere og sjeldnere at jeg blir fanget av et vindpust nå. Emosjonell ensomhet lar aldri sin motgift ligge åpenlyst i et rosa laken.
«Som nakna delarna: Levnadsätt och gracila variationer
Många skiftar farg i ett trollslag sicksack
på Skapåbar -―En dagfjäril, hon närmast är mig en
förbluffande uppenbarelse».
― Jensemann Fågelsång
EVENTYRET I EN BUNKERS
Livet i en bunkers, tankene i en bunkers, energien av sex i en bunkers. Det er så lenge siden jeg gjorde det der, men minnene er like regnvåte og lumre som tordenvær – jeg ser for meg flomvarselet i hennes øyne. Et steinskred av lyst og varmen som nekter å gi etter og kaster seg mot deg tidlig en høst. Livet er annerledes i bunkersen, som om livet blir et helt annet og lovene utenfor er ugyldige. Eventyret i en bunkers i sterk kontrast til historien og de fysiske betingelsene.
Regnstormene etter nesten hundre år hadde skamslått hull i bunkersens bakhode, men jeg tok fatt på arbeidet med å mure den til igjen for noen år siden. Nå er det ingen trekk og intet regn som pisker inn annet enn mildt duskregn fra den søte hukommelsen. Innesperret og holdt til fange hele livet i en bunkers av dårlige valg og elendige beslutninger.
NÅR ALT ALDRI BLIR NOK
Venner som vil redde verden
som evig mislykkes med å redde seg selv
Forblåste storhetstanker som revner og blir til trevler
i vinden gjennom knuste vinduer fra den konstante ruin.
Gavmild med alt utenom de meste dyrebare hemmelighetene som er drømmene.
En time alene i kontrollrommet, fikler med knottene før maskinen er varmet opp, klar for veien frem og tilbake igjen. Klatre opp og ned veggene. Myse til alle kanter på ingenting.
NEXUS PLEXUS PÅ HAUGESUND FOLKEBIBLIOTEK
I biblioteket etter stengningstid om natten. Hele hula av mitt hode er et flammehav, alle øyeblikkene brenner! Det eneste som betyr noe er nå. Dugget på brilleglassene hennes og murrende godlyder fra det vaklende bordet dypt inne i lesesalen som er blitt et løvebur mellom bøkene. Alle de seriøse tidsskriftene holder seg for ørene og støvet fra øverste hylle som får nytt liv. Henry Miller lister seg ut av blafrende blader og sniker seg nærmere for å se. Og så lenge det ikke er typen hennes får han lov til det (men bare se, ikke røre, bare se). Krepsens vendekrets har koblet seg til min sjels lånekort.
(Etter at jeg elsket med Angela Anaïs Juana Antolina Rosa Edelmira Nin y Culmell får jeg hjemlengsel hver gang jeg går ut døra av biblioteket).
DET MODERNE MENNESKETS BLINDSPOR
Alt er så overkrydret og samtidig smakløst. Jeg nyser meg gjennom livet med bloddryppende såre slimhinner som en menneskelig slimål i altomsluttende gjørme og meningsløst mørke; som er tiden vi lever i – Middelalderen i ny innpakning. Vi er de som trodde vi kunne klare oss uten evolusjonen. Vi er de som rømte og utviklet oss uten retningslinjer, trosset økologien og fant opp våre egne regler underveis. Vi trodde vi visste alt og så på oss selv som verdens herskere. Men i mørket famler vi instinktiv etter hverandre som blinde og bortførte barn i Fryktens kjeller, dømt til å bli bråvoksne. Og hver gang en stripe av lys finner oss forvandles vi til spasmer og sekreter. Hva skal vi med tårer å gjemme oss i, når det så sårt er tigerstriper vi trenger?
«Pigeons spread diseases and mess ut the place». (Yndlings Wild at Heart-sitat).
NYE DØRER BAK DØRENE
Det er 21 385 arbeidsplasser innenfor en radius på tretti minutter, men ingen vil ha meg. Alt jeg må gjøre er alt, være dagen for dagen & natten for natten, bli vingene for vingene & meg for meg, som er det samme som frihetens frihet. Det er å bli ett med alt som må bli ett med meg, og det er aldri for seint å satse alt for å se alt i et nytt lys. Få nye ører i ørene, gjøre erkjennelsen av mortalitet til et oppløftende pust av magi, lik et dansende eikeblad i den friske brisen under høstsola – eller det utenomjordiske nordlyset som oppstår som en følge av sol-stormer; for hvordan oppfattet huleboeren dette fenomenet, og kan jeg få oppleve det litt som ham?
(Om: Ghettoisering av forhenværende sengepartnere. Drømmen om å bli uglesett med stil).
ALL KJÆRLIGHET VED FØRSTE BLIKK BLIR BARE DRITT TIL SLUTT
Noe genuint og vaskekte dritt kan forvandle seg til noe av det aller fineste. Død over alle førsteinntrykk, for all kjærlighet ved første blikk har blitt til dritt. Tusen razziaer i rottereiret av mitt hjerte, jeg måtte spyle veggene og taket, bone gulvet og få montert skuddsikre vinduer. Nå er det tykke laget med vaginale sekreter fra mine ex-damer endelig vasket vekk. Det dufter timotei, såpe og sitron. Jeg bygget hjertet om til et mausoleum. Og det er nesten som jeg vil påstå at jeg har modnet som menneske og blitt tusen erfaringer rikere. For er det noe jeg omsider har lært, så er det at psykiatrisk avdeling egner seg ganske dårlig som sjekkemarked, om man er på jakt efter et stabilt parforhold. Nå saumfarer jeg derimot medlemmene av Paranormal Forening. Det er nemlig et must at en eventuell kvinnelig ledsager i livet ikke er dørgende kjedelig eller håpløst A4.
EN UDISKUTABEL NY RETNING PÅ EN INTERN FRIERFERD
Alt er merkelig nå. Og alt henger sammen med alt. Det var de siste ordene han sa
før han bestemte seg for å leve resten av livet som lykkelig gladstum.
EN STIGE TIL STJERNENE NÅR ALLE STEG ER LIKE
Allerede i himmelriket med deg
etter at vi fløt viljeløst fri som løsrevne nakne nøkkeroser
under Amors Måne i trolldommens tjern, aldri mer vanvittig taredans alene
En nybarbert parfymert ubestemmelig destinasjon
bak lukkede øyne med krøllende tær, for kroppen din er et saftig bjørnebær og
hjernen din er et gevær mot de mollstemte kulliser
av stiene gjennom purpurlyngen som forsvant i Intet. For vissheten om at vi går
i samme takt, er hemmeligheten, med forunderlig like skritt, det gjør at hvert hjerteslag bærer
en fornøyd energi ved seg, som evig utstrakte sekunder fra et spyd i oppdrift.
«Dreaming of menstruating hearts and falling skies, because without the clichés, I have nothing to live for».
― Jay Kay Warbling
PALMESUSORGASMER MED SARA FRA SAHARA
Gåtefulle Sara, som ei gresk sirene, det er trolldom av kvinnelist i hennes blikk, ei bjørnefelle for alle modige, mandige og stirrende tanker som kravler rundt inni øyeeplene mine, magisk-magnetiske Sara; når tåken så villedende synes så klar, stupet i et blikk, stupet bak et blikk, alle synene, alle forutanelsene som svever som spøkelses-spørsmålstegn gjennom livets mest harmdirrende metafysiske øyeblikk, er det sant, kan det skje, ja, Sara, det har allerede skjedd, med meg. Blitt solblind og gått meg vill i atter ei ørkenkvinne. Fanget og fengslet av ei forblåst ørkenfitte som frister med drømmen om palmesusorgasmer i oasen, med den destruktive og fordekte intensjonen om å dekke alt som er levende og vakkert og levende og vakkert og levende i verden under ti tusen tonn med blodrød Sahara-sand. Moralen er at det finnes ingen ekte orakler mellom beina på noen, kun i deres fotspor.
ALLTID EVIG ALENE MED ALLE
Desperasjon i isolasjon. Evig alene. Illusjoner som oppstår under kriser. Kidnappet av ens egne ubevisste forsvarsmekanismer, sendt barbeint, tørst, naken og skrubbsulten ut i skogen med bind for øynene og kjetting rundt livet, livet. Livet blir til et gnagsår og tankene blir også gnagsår. Overlatt til den foræderiske fantasien som forplanter seg med frykten. På flukt. På rømmen fra seg selv. Evig alene med alle. Sånn er det med sjekking & stevnemøter anno Dommedag. Evig alene med alle. Fordi forknytt romantikk er ikke særlig romantisk. Gavmild med penis. Livet er et eneste digert og åpent gnagsår nå og kroppen er intet annet enn en skitten og svett fot med tåfis, puss og blod. Men heldigvis har du omsider lært å like deg selv, på godt og vondt. Gode øyeblikk koster rundt tusenlappen og lyder et latvisk pikenavn. Men du klager ikke, for det kunne alltid vært verre og enda mer trist. Du kunne holdt på med griser og kyr, sauer og struts.
EN ELSKER, VELGJØRER OG VENN
Knock-out på deg selv når du åpner opp og deler. En hippie-naivistisk fjompenisse er tilnærmet lik en nostalgisk grinebiter som blir paralysert av forandringer, føler seg som en edderkopp inni nylagt sement – fanget av urbane spinntråder. Vi har alle vært der, men gått videre. Alltid faller jeg for ville kvinner jeg må være far for. Eksepsjonelt vakre og elendige tapere. Heishoder. Flaggstangfjes. Når du må ta fram en uvant modenhet og være noe mer enn elsker, velgjører og venn. Noen vaginar er livsfarlige grøfter som bør blomberes med blinkende varselskilt. Jeg skulle aldri blitt fotballtrener for damelaget.
I DEN SYVENDE HIMMEL MED DEG
Når du sitter inne i et skjell i ei brusende elv. Regndråpene som faller nedover byen mot taket du sitter under, blir fanget og ført med vinden – lander på vindusruta mi. Jeg åpner vinduet, ser ut i mørket og åpner munnen som jeg skal kysse deg, fanger en dråpe og blir ført inn i en henrivende dagdrøm om oss. Ung, sint, frustrert og desperat. Legenden om deg selv.
MIDT OM NATTEN OM HØSTEN I HAUGESUND
Vi løp bortover den mørke gata med tyvgodset, usårlige, uansvarlige og uovervinnelige, fortsatte som i en drøm gjennom parken og inn på skyggefull gravlunden hvor vi la oss andpustne ned på plenen. Så tankeløst idiotisk og rivruskende romantisk. Gjøre et brekk på første date. For et innfall, så sjokkerende spontant og håpløst impulsivt! Da den skumle virkeligheten med sine roterende blålys kjørte sakte forbi oss, lå vi så tett inntil hverandre i det duggvåte gresset. Den varme pusten hennes med duften av jordbær ble min pust. Alt var galskap og alt var gøy, og konsekvenser var ikke funnet opp for oss. Men mens vi lå der og så på hverandre la jeg merke til noe i øynene hennes. Et uutgrunnelig mørke.
ET HELT ANNET STED
Hun kom inn i rommet uten at jeg merket det, og satt der en halvtime mens hun så på meg. I en slags trance befant jeg meg i godstolen og lyttet til fete skiver med lukkede øyne og trommende hender. Jeg var et helt annet sted. Røykte sigaretter og drakk kaffe i blinde og var helt hinsides tid & sted & rom. Fullstendig frigjort fra meg selv og mitt eget liv – svevende i en indre sfære av fryd. Helt til hun kløp meg hardt i armen så kaffeen sprutet i taket og øyet hennes ble blodig og blått. Etterpå har det ikke vært særlig harmoni mellom oss. Hun skal være glad hun ikke fikk et økseblad i fleisen da hun skremte meg slik. Men det ville nok vært noe underlig om jeg satt der midt i stua med ei kvass øks. Dette var i alle fall den aller siste gangen jeg slapp meg løs og digget musikk med ulåste dører.
ET HELT ANNET STED II
Jeg vil være et sted blant stjernene der solen aldri går ned – med en skarpslipt øks i den ene hånda og en blodig rose i den andre. Men jeg ble isteden en Espen Askeladd av hjerter.
Men det er ikke over før du resignerer, kidnappes av sentimentalitetens terrorister og tortuereres i minnenes fangehull.
Jeg lengter etter et sted der solen aldri står opp med jobb-beskrivelse: Plukke opp døde dyr.
«Marionettliknande hovudvridningar, jag lever av det befintliga materialet, och det existerande är sällsynt upplevat. Det får vi göra när livet är här. I samma stund som jag avslutat och insett dess brister, slutgiltiga upplevelser, intressen. Begränsad. Kolossal. Mycket påfallande. Men oväntat beteenden är omisskännlig. Utväxlande och oumbärligt».
― Jensemann Fågelsång
UTTRYKNINGSBEHOVETS
De siste dagene har tikkinga fra ei gjenglemt klokke irritert vettet av meg og vært som en evig påminnelse om alt jeg ikke får tid til. Jeg føler at jeg strekker til, men det gjør aldri tiden. Det bryr meg ikke at ingen ser verdien og fornuften i det jeg prioriterer, for jeg føler det samme for dem. Tretten år gammel gikk det opp for meg hva jeg ville bruke livet mitt på å bli: Tidløs. Tilstede. Derfor har jeg heller ikke gått med armbåndsur siden da. Hver bidige dag tenker jeg tilbake på denne erkjennelsen og regner det på en måte som min eneste religion (selv om jeg dog ikke kan fordra det konseptet). Det ligger ingen ønsker om evig ungdom bak, for alderdommen gleder jeg meg til og den kommer når den kommer, – men snarere det perseptuelle verktøyet å kunne motta alle sanselige inntrykk, følelser og erfaringer på en speilblank måte, kasuistisk og fri for alle sosiale filtre. Det er slik jeg oppnår min lykke og at jeg får muligheten til å oppleve livet slik er jeg evig takknemlig og dypt ærbødig for. Jeg skulle bare så inderlig ønske at jeg var det eneste mennesket i verden.
EKSPERT PÅ INGENTING
Jeg løy om at jeg kunne danse, svømme, synge og sjonglere. Jeg løy også om at jeg kunne bowle, trylle og male. Dessuten løy jeg om at jeg bokset, seilte og spilte banjo. Det var ingenting av disse tingene jeg kunne. Aldri hadde jeg hoppet i strikk eller slåss, kjørt motorsykkel eller padlet kano gjennom Amazonas heller. For å krølle tær og snakke om vær var det eneste jeg behersket, pluss å pludre og sludre. Men ingenting er bedre enn mye annet, og det er aldri for seint å virkeliggjøre gamle løgner – for alle tomrom er til for å fylles med noe, som drømmer.
«And the one who has both feet on the ground is the fencepost of oblivion. A yoga position from hell and I have no patience for anything other than inspiration».
― Jay Kay Warbling
FOR SEG SELV
Like fremmed nå som hun var da,
eller kanskje ikke fullt så fremmed,
men ukjent – og enda mer forstyrret
for seg selv. Trodde hun at hun løp rundt på stylter,
men i virkeligheten var tungt medisinert og lam.
GULL-GNAGEREN I MEG
Jeg hamstrer kjærlighet og venter på det rette øyeblikket
til å slippe ut alt på én gang som en smeltende flodbølge av gull.
Men det er like før det pipler over på måfå nå.
Kidnappet sammen med lokal kjendisdatter. Antok først at vi var tilfeldige vitner til et bankran da de maskerte mennene pekte pistolene sine på oss. Tenkte de ville slippe oss ut i et øde skogholdt langs landeveien for å gi seg selv et forsprang med tanke på varsling av myndighetene. Men vi kjørte langt innover en traktorvei og ble omsider ført inn i ei slags brakke midt i en skog. Der lå det ei seng, en liten kjøkkenkrok med et skap og mengder boksemat. Vinduene var spikret igjen og i taket så vi en liten sølvfarget ventil. Kidnapperne sa de ville kreve løsepenger av familien, arbeidsgiveren og kommunen. Femti millioner var dette vidunderlig vakre og intelligente blonde vesenet verdt for dem.
Jeg hadde lenge vært nysgjerrig på henne, hun virket så egenrådig, initiativrik og sexy smart. Flere intervjuer i lokaltv fanget min interesse og satte fart i min fantasi de senere år. Nå var hun her, fanget med meg.
På parkeringsplassen utenfor et av byens kjøpesentre dukket hun med ett foran meg, først visste jeg ikke at hvem det var, for jeg så bare en travel lyshåret skikkelse foran meg som mistet lommeboka si. Da jeg fikk overlevert den, så åpenbarte en mystisk følelse av frihet seg i meg, som om alt var mulig og at tiden og fysikkens lover ble opphevet. En unaturlig naturlighet ved øyeblikket, umiddelbarhet og fullstendig tilstede, samtidig helt utsvevende uvirkelig. Jeg spurte om jeg skulle hjelpe henne med alle posene hun bar på. - Så snill du er, sa hun. - Så søt du er! repliserte jeg uten at jeg fikk tenkt meg om. Et ikke umerkelig slør av søt rødme farget fjeset hennes, nesten som en rosenfink, og smittet over på meg. - Du er søt du også, unnskyld, jeg mener handsome, for gutter skal vel ikke være søte. Var et usynlig bånd mellom oss var iferd med å binde seg? Som ei magisk sløyfe med uendelige muligheter om den ikke løsnet eller ble strammet for hardt.
Det er i kriser og tragedier vi er i dypest kontakt med våre mest ekte følelser, at det mennesket vi egentlig er vises best, uten alle de velvalgte masker og ubevisste forkledninger vi ellers bærer med oss; som landeveisrøvere gjennom livet på jakt etter aksept, bevæpnet med manipulasjon. Sårbare, såvisst! Kidnappet gutt og jente i en Big Brother-aktig, lukket tilværelse mot vår vilje. Hun holdt hånda mi og sa at hun var så takknemlig for hun ikke var alene og at det akkurat var meg som satt så tett inntil. Vi visste ikke om vi skulle være lykkelige eller redde, og det gjorde bare lykkefølelsen enda sterkere, så sterk at frykten for det som måtte komme fikk vente, og led et inntil videre, fandenivoldsk nederlag. Anelsen om at alt kunne ende på verst fattelig måte fyrte oppunder den mest primitive og vakre driften mennesket besitter; den seksuelle kraften – som vellet frem i oss. All tidligere erfaring på dette feltet visnet i forhold til den dyrisk hengivne akten som nå fant sted. Kosmisk elskov som stengte tid og sted ute, fullstendig oppslukt og sammensmeltet i hverandre. Det var som hele livet frem til nå fortonet seg som en preludium mot dette møtet.
Sinnssjukt fantastisk, hvisket hun andpusten i øret mitt med den aller heteste pust. Hjertet hennes hamret mot hjertet mitt, som om hjertene våre ville bryte seg ut og bli ett med hverandre. Kunne disse magnetene være unntaket fra den ulykksalige kjensgjerningen i livet; om at alle forhold er dømt til å ende med evig fortapelse og utilgivelig svik? - Wow, tenk om vi unnfanget vårt første barn, sa hun entusiastisk, og føyde fort til nå hadde hun vel freaka meg helt ut. Men mannen under henne var et eneste stort smil. - Satan, så romantisk! Vi må invitere kidnapperne til bryllupet vårt. - Ja, romantiske kidnappere med Amors piler, lo hun.
Etter ei vidunderlig ferieuke i den syvende himmel av et super-romantisk fangenskap ble vi nesten motvillig sluppet fri av politiet. De brukte nemlig ikke lenger tid på å finne overvåkingskameraet på parkeringsplassen, og fant deretter fort fram til varebilen og GPS med nøyaktig posisjon på vårt elskovsrede i kjærlighets-skogen. Det eneste vi savnet under oppholdet var å endre statusen på Facebook til «i forhold».
Ikke lenge etter tester hun positivt på baby-testen og før vi vet ordet av det blir vi besteforeldre med skrale bein, men med kjærligheten i behold. Takk øvre makter at politiet skjøt de bevæpna kidnapperne før de fikk plapret om at jeg var hjernen bak alt.
ETTERORD OM MITT HELIKOPTER-HJERTE
Pappa spilte i pornofilm, jeg tenker av og til på det om hodet blir ei pute. Når den søte sorgen hjemsøker meg står jeg på skøyter inne i den aller største tåren jeg klarer å presse ut, danser som en ballerina med meg selv. Ja, det er fint å ha et sted å gjemme seg for alt. Svarthvit-mentaliteten i henne var til å ta og føde med. Kortslutningene fra en robot som går amok. Et vemmelig historieløst og skråsikkert vesen. Men også søt, som et smattende marsvin som spiser seg mett og god på et lik som ligger fastlenket til kjellergulvet og er deg. Lurer litt på om livet kanskje er altfor kort til å kaste bort tiden på å forbanne verden og banne bittert for meg selv i bekmørke mens jeg angrer på alle jeg har møtt. Intern korrupsjon i det indre. En blodslitt samvittighet som kravler ut gjennom vinduet fra drømmene og faller ned på gata med en lyd som minner om knusing av strutse-egg. Utforske andre perspektiver. Når grensene mellom dedikasjon og besettelse viskes ut med et astronomisk vindpust som vulkansk utbrudd ut av det blå. Uforløst potensiale ved Nordsjøbassenget. Hjertene dreper, dårlig hjerte er årsaken til flest dødsfall. Jeg elsker min penis, men av og til er den bare i veien. Dingler og skraper mot buksa. Verdighet blant vandaler. Skurkenes stolthet. Men et liv med indre ro er et fantasiløst liv. Vender alltid tilbake. Til poesien. Likblek. Fullstendig inntullet i bandasjer. Blakk, med blodskutte øyner og full av entusiasme. Vender alltid tilbake til det som faller naturlig, som stien opp fra barndommens badestrand. Livet er lyrisk og det kan aldri likvideres hen. Likevel er den utrydningstruet i livene til folk flest, men kanskje derfor er den ekstra dyrebar i mitt. Skulle bare ønske jeg fant den selv.
«The beauty of this land is that people who are nothing at all think they are. »
― Jay Kay Warbling
Ingen er lenger villige til å bidra til samfunnet, fordi de føler seg hevet over det eller blir mistroiske til det. Veldig mye eller veldig lite penger fører til splittelse, egoisme og rasisme.
Abonner på:
Innlegg (Atom)